Scroll To Top

Sign ‘O’ The Times – Trengs flere beviser?

Plater 16. mars 1995
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Derfor har han uoffisielt fått «navnet» TAFKAP – som igjen er en forkortelse for The Artist Formerly Known As Prince (på norsk: Artisten Som Tidligere Het Prince). Grunnen til dette ligger i et anstrengt forhold til plateselskapet Warner Brothers, som Prince har et nokså anstrengt forhold til. Han kaller seg selv slave i dette forholdet, og det sier endel om tingenes tilstand.

Ved utgivelsen av Sign ‘O’ The Times i 1987, het han fremdeles offisielt Prince, og dette dobbeltalbumet er hans ultimate mesterverk som artist og musiker. Platen beviser at han lever opp til myten som et musikalsk geni. Det er søren meg ikke mange artister som med en slik produktivitet (det er kun i året 1983 han ikke har gitt ut plate siden debuten i 1978) har levert så mye bra musikk.

kke én eneste av platene hans er dårlige, selv om hans forrige, Come, bare var et middelmådig produkt. Sånn sett kan Prince karakteriseres som 1900-tallets Mozart (anerkjente «forståsegpåere» hevder til og med at han er en reinkarnasjon av komponisten), med sin store produktivitet.

Sikkert er det i hvert fall at Prince er en tusenkunstner i musikkverdenen. Han skriver bedre tekster enn de fleste, komponerer dyktigere komposisjoner enn andre tør drømme om, og spiller alt av instrumenter selv. Og han gjør det like dyktig på gitar som på piano – eller hva som helst. Dårlig låtmateriale er det heller ikke snakk om. I alle fall ikke på dette verket.

Sign ‘O’ The Times åpner med tittellåten, som er ment som et samtidsbilde på samfunnet vi lever i (les:levde i i 1987), og står som en sang med en av tidenes sterkeste tekster. Housequake og Hot Thing er blant funksjangerens mest heftige låter fra åttitallet. Sinnsykt funky, bra og – ikke minst – sexy! It, Starfish And Coffee og I Could Never Take The Place Of Your Man er videre godt sammensnekrede låter som enhver musiker med respekt for sin kunst ville ha ønsket å ha skrevet, mens balladene Slow Love, The Cross og Adore er alle så flotte at gråtkvalte hikst lett kan fremkalles fra strupehodet.

U Got The Look er en duett med den skotske «syngedamen» Sheena Easton (som på dette tidspunktet var Princes «girlfriend» i det virkelige liv, red.anm.) og et friskt innslag som svinger. Nevnte Housequake, samt If I Was Your Girlfriend og Strange Relationship er oppført med Camille som vokalist – men er i virkeligheten et pseudodym som Prince brukte bak sin fordreide feminine figur eller rolleskikkelse (det er altså Prince selv som synger).

Disse er altså alle blant albumets sterkeste enkeltinnslag. Det vil si; hvis det er mulig å bruke en slik betegnelse på en klassiker som dette. Prince har en maskulin side, som i glansdagene fikk musikkfans til å oppfatte ham som det mest sexy vesen i musikkbransen. Her avslører han også at han også har en mer androgyn – en mer feminin side – som han skjuler seg bak.

Resten av dobbeltalbumets bidrag; Play In The Sunshine, Ballad Of Dorothy Parker, Forever In My Life, og It’s Gonna Be A Beautiful Night, inneholder alle kvaliteter som overgår det meste åttitallspopen, selv om disse altså havner noe i skyggen til albumets øvrige spor.

Alt i alt er Sign ‘O’ The Times en særdeles sterk plate som bør appelere til alle som har sans for god musikk. Og er planen å kun innlemme én Prince-plate i samlingen, er dette uten tvil det beste valget.

Om skribenten

kommentarer