Scroll To Top

Spirit Of Eden – Blant tidenes beste?

Plater 22. mars 1995
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Men det jeg hørte forundret meg. Åpningssporet The Rainbow begynner merkelig og utradisjonelt, og etter omtrent fire minutter må platen sjekkes ut av spilleren slik at innholdet som beskrevet på etiketten kan bekreftes. Joda – det står virkelig Talk Talk skrevet der, men det hele rimer liksom ikke helt…

Etter noen minutter dukker Mark Hollis umiskjenelige stemme opp. Jeg er ikke lenger i tvil; dette er virkelig Talk Talk! Den nye CD-teknologien viser fra det digitale displayet at det er bortimot tyve minutter igjen av åpningssporet. Hva er dette da? Popheltene som tidligere serverte klassiske popperler som Such A Shame, Give It Up, It’s My Life, Life’s What You Make It og Dum Dum Girl, høres nå ut som et band i et – for meg – ukjent landskap som nærmest kan plasseres i kategorien eksperimentell jazzrock. Gymnastidens helter var tilbake etter forgjengeren The Colour Of Spring, som i seg selv var en fantastisk popplate. Men dette var noe helt nytt. Noe helt annet.

Jeg lytter intenst for å få kartlagt om jeg liker dette eller ei. Det tar ennå litt tid før jeg er sikker. To år tidligere, i 1986, sto gruppen bak et av det årets beste album i form av The Colour Of Spring, og håpet er naturligvis at de skulle klare å følge opp i noenlunde samme stil med denne. Ikke det, tendensene til denne utgivelsens merksnodige temaer var allerede å spore i enkelte spor på forgjengeren. Etterhvert som spor én går over i fase to, Eden, og fase tre, Desire, er jeg endelig overbevist: Dette er bra! Veldig bra!

Det hele begynner med en særegen bruk av tam-tam tromming som gir assosiasjoner til et fjernt jungellandskap. Kombinert med elektrisk bass, piano og klarinett i skjønn forening. Mark Hollis sleivete måte å synge på kler dette grisgrente landskapet inn i en slags science fiction-aktig drakt som igjen gir kombinasjonen en perfekt innpakning. Mot slutten av The Rainbow (med dens undertitler) når låten et ekstatisk punkt hvor alt mer eller mindre eksploderer i en slags orgasme av følesesladete utladninger. Et antiklimaks for å bekrefte fiksjons-landskapets undergang eller noe i den retningen.

At Talk Talk vurderer verdens miljøsituasjon har jo også tidligere vært kjent gjennom tekstene deres (som i Living In Another World). Men her gir britene sitt syn på forholdene – i en tid hvor Tsjernobyl-katastrofen som inntraff bare to år tidligere fremdeles sitter friskt spikret i minnet hos de fleste europeere. Inheritance, som er platas neste spor, fører oss et hakk forbi «eksplosjonen», og roer forholdene betraktelig ned igjen; alt i naturen må på en måte revurderes i forhold til den videre eksistens. I I Believe In You gir bandet lytteren troen på framtiden tilbake, og håpets bidrag er i gang. På avslutningssporet Wealth finner vi til slutt den «evige sinnsro», mens forholdene for videre eksistens atter en gang er grunnlagt .

Spirit Of Eden er et slags konseptalbum. Verket bør spilles i sin helhet for at det totale inntrykket skal sitte. Men det som først og fremst gjør dette produktet unikt, er at musikken forteller sin historie, nærmest helt på egenhånd. Budskapet er forståelig selv uten at tekstene må utforskes dypere. Opplevelsen er enorm, noe som indirekte er en av årsakene til at dette albumet står tilbake som et kunstnerisk mesterverk. Det er vel gjerne nettopp derfor mange opplever et nærmest religiøst forhold til denne platen.

Spirit Of Eden er en klassiker i ordets rette forstand. Her finnes også elementer fra klassisk musikk, hvor blant annet fiolinisten Nigel Kennedy er med på laget. Temaer som har preget større operaverker av komponister som eksempelvis Mozart eller Verdi er også tilstedeværende her. Mark Hollis er en komponist som bør appelere til kretser langt forbi pop/rock-segmentet.

Spirit Of Eden er like vakker og stemningsfull som den er engasjerende og rå. Ingen andre plater har noengang hatt en tilsvarende effekt på denne anmelder.

Jeg skal ikke på død og liv påstå at Spirit Of Eden er det beste albumet som noensinne er utgitt, men at plata står som et av de mest interessante produkter i undertegnedes private platesamling (som så langt teller bortimot 4000 titler) er det derimot liten tvil om…

Om skribenten

kommentarer