Scroll To Top

Live! – Gammelt, godt og nytt!

Plater 13. oktober 1995
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Jeg visste fra før av at The Police var et utmerket live-band, og endelig kan dette nå nytes på plate. Stoffet har tidligere vært lansert på video, og begge konsertene har vært vist på TV i sin tid – så det er kjent materiale for den som har fulgt godt med.

Den første CD-en er fra en konsert i Orpheum WBCN i Boston, 1979, og gir oss en punkete utgave av unge Sting & Co. Det er rart å tenke på at samme Sting i ettertid skulle bli en så annerledes artist som han har blitt i forhold til dette stoffet. The Police har alltid vært synonymt med kvalitet, da bandet bestod av bare dyktige musikere. Både Andy Summers og Steve Copeland var like viktige i The Police som sjefen Sting, var.

CD1 består av låter som i original utgave er å finne på bandets to første album; Outlandos D’Amour og Reggatta De Blanc (begge 1979), begge nesten-klassikere i new wave-genren. Konsertutgaven av The Police i 1979 er et ungt band som kan og vil mye. De fanger sitt publikum som et ekte konsertband skal, og får stemningen på topp i dette opptaket. Det låter rått og flott, og kjente sanger fremstår i en absolutt kledelig form. Bandet må ha storkost seg på scenen idet de flørtet med reggae-sjangeren på Walking On The Moon og Bring On The Night, mens de når sitt høydepunkt i Message In A Bottle, The Bed’s Too Big Without You og Roxanne. Drivende gode versjoner!

På CD2 har vi flyttet oss fire år fram i tid, og befinner oss i Atlanta med bandet på sin Synchronicity-turne i 1983. I løpet av årene som har gått, har The Police oppnådd stjernestatus, og hele verden er erobret. Det høres tydelig at bandet er mer modne her. The Police var nå på toppen av sin karriere, men de valgte å kaste inn årene kun en liten måned etter at dette opptaket ble gjort. De gav seg mens leken var på sitt beste, og bandet har sannsynligvis oppnådd sin legende-status av den grunn. Bandet er en smule mindre aggresiv her, men likevel rå i forhold til Sting som soloartist. Etpar av låtene fra den første konserten, er også å finne her (Message In A Bottle, Roxanne, Can’t Stand Losing You og So Lonely ), og ved å sammenligne dem skjønner du hvordan bandet har utviklet seg i perioden siden CD1. Kordamene som pryder Synchronicity-konserten, vitner om at vi har med et mer ressurssterkt band å gjøre.

Lyden er også bedre på denne CD-en enn den forrige. Det hele vitner om at dette bandet sannsynligvis hadde oppnådd en status á la det som U2 har fått i dag dersom de hadde valgt å fortsette som band. Slike ting er selvsagt vanskelig å forestille seg, da de like gjerne kunne ha havnet i kommers-gryten (slik som Genesis m. fl.), og blitt enda et band som det går 18 av på dusinet, og som ingen trenger.

I tillegg til de to første albumene, finner du her låter som er tatt fra de resterende: Zenyatta Mondatta (1980), Ghost In The Machine (1981) og Synchronicity (1983). Utvalget som er med på CD2, er et godt og blandet utvalg som viser oss The Police’s bredde som band. Meget god plate!

Samlet har dette blitt en anbefalelsesverdig live-plate, som scorer høyt i en sjanger som få behersker på plate – nemlig konsertopptak!

Om skribenten

kommentarer