Scroll To Top

A.M. – Nestenklassiker i første forsøk

Plater 14. oktober 1995
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Uncle Tupelos lille perle Anodyne fra 1993 var sannsynligvis det beste albumet som ble utgitt dét året. Den skranglete og skjeve countryrocken var et godt tegn på at det fremdeles blir laget oppegående rootsmusikk i Statene. Så hvem skal nå spille skranglete country-rock?

I våres dukket svaret opp; Wilco! Opp fra asken etter Uncle Tupelo steg Wilco og viderefører arven. Debuten A.M. inneholder støyende gitarrock, blandet med mer rolige og sarte låter. Dette gjør savnet av Uncle Tupelo mindre.

Her finnes spretne poplåter med skjeve akkorder som i I Must Be High og Box Full Of Letters, samt Casino Queen som Ron Wood og Rod Stewart kunne vært være stolte av. Du finner fremdeles countryrock i Gram Parsons ånd (It’s Just That Simple), mens lydbildet er mer utpreget elektrisk enn på Anodyne. De som sverger til mer akustiske instrumenter kan bare slappe av; her finnes massivis av fele, mandoliner og akustiske gitarer.

Det trekker derimot litt ned at flere av låtene virker litt like, mens dette samtidig er en plate som blir bedre etter mange gjennomlyttinger. Et annet minus er at albumet inneholder for mange innslag. Noen av dem fungerer ikke som annet enn fyllstoff, og ved å kutte ut noen av disse hadde A.M. helt klart fortjent en klar en toppkarakter. Det er intet nytt og revolusjonerende med Wilco, men gruppen har en sjarm som gjør det vanskelig å ikke like dem.

Som sagt: nesten en klassiker – men bare nesten. Men neste gang derimot…?

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer