Scroll To Top

Achtung Baby – U2 på sitt beste

Plater 14. oktober 1995
Artister: Sjangre: ,
Karakter

I ettertid har avisene måtte ta bedømmingene sine tilbake siden de i ettertid kaller dette for et av nittitallets sterkeste album.

Dette sier litt om hvor vanskelig det er for et rockband av U2s størrelse å bli akseptert i forbindelse med stilskifte, eller det å velger å gå en ny vei.

Heldigvis viste U2 seg i 1991 som et av få band som våger å satse på noe nytt etter å først ha gjentråkket stiene i sin gren. Dette har de periodevis gjort etter debutalbumet Boy dukket opp i 1980.

Selvsagt var det vanskelig for gamle fans å svelge at dette stadionbandet gjorde noe såpass dramatisk så å skifte beite fra de tilsynelatende streite rockalbumene; forgjengerne The Joshua Tree og Rattle & Hum, som førte bandet opp i megaklassen mot slutten av åttitallet.

Achtung Baby var sånn sett en stor overraskelse da det kom på markedet. For hvem ønsket seg egentlig enda et Joshua Tree? Til tross for at akkurat det gjerne hadde vært det tryggeste fra bandets side, og selv om også den står som en klassiker i bandets katalog.

The Fly var platas første singel, og ble sluppet i forkant av albumet. Den ga umiddelbart inntrykk av at U2 med dette markerte et etterlengtet stilskifte. Hvilket ble ytterligere bevist ndaår albumet kom.

Achtung baby låt råere, friskere og annerledes enn tidligere utgivelkser fra Dublin-kvartetten. Åpningslåten Zoo Station var om mulig enda mer eksperimentell i form og innhold enn singelvalget, og kunne i første omgang gi inntrykk av at hele platen gikk i samme leie.

At U2 likevel ikke helt hadde glemt hvem de var, kunne fremdeles låter av gammel standard nytes i form av Even Better Than The Real Thing, Who’s Gonna Ride Your Wild Horses og balladen One (alle senere singelvalg).

Den mest utradisjonelle ble likevel andre singelvalg, Mysterious Ways, som viste at irene også kunne fungere som et utmerket band i et noe mer funky dancesegment.

Dette fulgte de så opp ved å velge å la kjente DJ-er utfolde seg gjennom utmerkede remikser av Even Better Than The Real Thing, som siden ga de tidligere rockerne favorittstatus på dansegulvene (selv om disse versjonene beklageligvis ikke kan nytes på albumet).

Daniel Lanois har ved hjelp av Brian Eno produsert Achtung Baby, som de begge har gjort på så mange tidligere U2-produksjoner. Flood har imidlertid æren av det særegne lydbildet som preger dette albumet.

Enos tilstedeværelse kan faktisk minne litt om hva han klarte å gjøre med David Bowie gjennom Berlin-perioden på siste halvdel av syttitallet. U2 – som Bowie – dro nemlig også til Tysklands hovedstad for å lage plate. Og de valgte, i likhet med syttitallshelten, Brian Eno som idemaker og produsent. Det endte selvfølgelig med at U2 – som Bowie – fremsto i ny drakt.

Bono bruker i tillegg stemmen sin bedre enn før, mens The Edges særegne gitarriff, utvilsomt fremdeles bekrefter at dette fremdeles er originalen – og ingen kopi.

Resten av låtene fra albumet; Until The End Of The World, So Cruel, Tryin’ To Throw Your Arms Around The World, Ultra Violet (Light My Way), Acrobat og Love Is Blindness, er alle førsteklasses låter som med sine tekster basert på vaklende forhold til det motsatte kjønn. Verdenssituasjonen på dette tidspunktet gir videre et generelt inntrykk av at bandet står inne med mye kunnskap om mangt som de samtidig ønsker å bringe videre til folk. Hvilket betyr at Bono og kompani fremdeles på dette tidspunktet ser på seg selv som viktige analytikere – et trekk som ikke nødvendigvis alltid slår like positivt ut for omgivelsene. For det er viktig å sklille U2s musikk fra deres mange og unødvendig politiske meninger og holdninger.

Bruk av ironi er likefullt flittig og dyktig infiltrert i tekstene på dette albumet. U2 skiftet også image ved denne utgivelsen ved at de fremsto som alt annet enn «snille kristne gutter», som de gjerne hadde blitt fremstilt som tidligere. De røyker, drikker, horer og knuser gjerne et hotellrom hvis tilværelsen blir for kjedelig mens de for eksempel er på turne. De forsvarer seg med at «…Pokker! Vi er jo bare et vanlig rock’n’roll band, hvorfor skal vi redde verden da?». Men er det likevel ikke det motsatte av dette de egentlig prøver å gjøre?

Småkvalmt eller ei: Alt i alt er Achtung baby et mer eller mindre helstøpt produkt som bekrefter at vi har med et av periodens største rockband å gjøre. Det er med andre ord ikke helt uforståelig at nettopp dette bandet fyller de største arenaene når de er ute på turne.

Til deg som ennå ikke har U2 innlemmet i samlingen, og kanskje kun vurderer en utgivelse fra irene: Dette er sannsynligvis det eneste du egentlig trenger fra den katalogen…

Om skribenten

kommentarer