Scroll To Top

Electronic – Sammen er de dynamitt

Plater 14. oktober 1995
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Det som hadde vært Joy Division, utviklet seg i løpet av åttitallet til å bli den mest eksentriske synthbaserte gruppen i Storbritannia; New Order. på samme tid inntok The Smiths posisjonen som et av de mest innflytelsesrike gitarbaserte indiebandende i landet, og har etter oppløsningen av bandet i 1987 oppnådd en kultstatus.

Begge gruppene opplevde å bli de største suksessene på sine uavhengige plateselskaper, og begge band har oppnådd en status som superhelter i hjemlandet. Samarbeidet mellom New Orders frontmann og vokalist Bernard Sumner og ex-The Smiths’ gitarmaestro Johnny Marr, er som duoen Electronic en kombinasjon som de begge kanskje har fungert bedre i enn i sine «egentlige» band.

Ja, jeg vil nesten gå så langt somå hevde at debutplaten deres, også kun navngitt som Electronic, er et bedre og et mer helstøpt produkt enn noe av det New Orders eller The Smiths’ offisiellt har gitt ut som ordinære album. Hvilket ikke sier så rent lite!

Electronic ble lansert et og et halvt år etter debutsingelen Getting Away With It, og var et etterlengtet produkt hos platekjøperne. Navnet duoen valgte for sitt hobbyprosjekt, Electronic, er passende da det i utgangspunktet er snakk om elektonisk musikk.

Johnny Marr krydrer platen med sitt særegne gitarspill, og resultatet ble en usedvanlig fengende synth/gitar-kombinasjon som musikalsk sett ikke er så altfor ulikt mye av det New Order har gjort i siste halvdel av sin karriere. Ved hjelp av Marr, fungerer det hele likevel bedre.

Albumet åpner med en rappende Sumner i Idiot Country, basert på Marrs tøffe gitarriff og Sumners keyboard. I Reality får vi Electronic på sitt beste og mest fengende, og de låter som et lettere New Order.

Tighten Up – et prakteksemplar av en låt – fører oss tilbake til analoge arrangementer anno 1982, mens i The Patience Of A Saint gis alle som har hevdet at Pet Shop Boys kan minne om New Order støtte til sine antagelser. Årsaken er selvsagt at Neil Tennant er hyret inn på vokal, mens makker Chris Lowe stiller bak keyboardet. Det låter heller ikke direkte ulikt kjæledyrgutta, men med Marr på gitar glir også dettei retning duoens beste produksjon.

Tennant bidrar også i singelhiten Getting Away With It, men her kun som korist i bakgrunnen. Gangster er neste spor ut, og igjen lukter det tidlig New Order. Soviet er på sin side en mer behagelig instrumental, som med sitt pianokomp hever bidraget til platens mest spesielle. På Get The Message kommer Marrs gitarer bedre frem i lydbildet, og gir låten et ekstra kvalitetsstempel. Try All You Want kan nærmest beskrives som en Pet Shop Boys-låt fremført av New Order, mens Some Distant Memory fører igjen tankene tilbake til New Order ti år tidligere. Denne innehar også en knalltøff intro, som etter hvert går over i et mer discoaktig komp av gammelt kjent merke.

Avslutningssporet Feel Every Beat står som albumets mest moderne innslag, med Sumner som rapper(!) i kombinasjon med streit nittitallsbeat i skjønn forening.

Følelsen av at Electronic er en nær slektning av New Order vedvarer – ikke uventet – gjennom hele denne produksjonen. Men samtidigdet beviser dette at Bernard Sumner i den sammenheng jo faktisk var det beste valget for å overta som frontmann etter Curtis’ rolle i Joy Division. For her betyr han alt for helheten og flyten innad i bandet.

Mitt største ønske for fremtiden er at Johnny Marr også stiller på New Orders eventuelle fremtidige utgivelser – gosh for en kombinasjon – i stedet for bare å være involvert i dette som tross alt for begge parter er å betrakte som et hobbyprosjekt.

Om skribenten

kommentarer