Scroll To Top

Metropolis – Et steg nærmere stjernestatusen

Plater 25. oktober 1995
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Seigmen har fått en singelhit med tittellåten fra det nye albumet, som selvsagt er fortjent, men jeg er ikke så sikker på at de selv ønsker å fremstå som et hitmaker-band. VG-listen fungerer dessverre ikke alltid som den beste referansekilde på markedet i musikkverden, selv om den viser reelle salgstall.

Det å få en hit kan i mange tilfeller distrahere mer enn å være en inspirasjon. Når det er sagt, har det en sammenheng med at jeg gang på gang har opplevd at et interessant band eller artister har blitt mindre tiltalende dess større suksessen har vært. Sannsynligvis har det noe å gjøre med at du må dele dine «helter» med så mange fler enn du egentlig ønsker.

Når du så hører «ditt» band på radioen hver dag, og leser om dem i tabloidpressen i tide og utide – ja da mister selve fenomenet sin effekt på deg! Metropolis er definitivt et steg nærmere et større publikum for Seigmen, noe som radio- og TV-mediene allerede har bevist.

Dagbladet og VG har også brukt mer trykksverte på gruppen enn noen gang tidligere. Seigmen er utvilsomt mer kommersielle enn hva de har vært før, selv om Elton John-nivået og P4-DJ’ene ennå er milevis unna bandets virkelighet! Melodilinjene er definitivt mykere enn på fjorårets Total, som igjen var en oppmykning fra dens forgjenger.

De har liksom lagt noe av agressivitenen på hyllen, og blitt mer voksne. Det depressive bildet er heller ikke så dominerende som før.
Allikevel er jeg fornøyd med platen. Låtmaterialet er sterkt og overbevisende. Tittelsporet er allerede en klassikerperle, mens flere av de andre bærer en solid kvalitet som tiltrekker min mest overveldende interesse. Alex Møklebusts kledelige stemme og Kim Ljungs (tidlige) Cure-aktige bass bærer dette verket.

Titler som Regn, Slaver Av Solen og Sort Disippel, viser oss at Seigmen fremdeles leker med lyrikk. Den nesten 12 minutter lange Nemesis står det også respekt av.

Produsent Sylvia Massy har igjen gjort et solid arbeid for Seigmen. Platen er innspillt i California, USA, og foreligger faktisk også med engelske tekster. Om den engelsk-språklige utgaven noen gang vil bli utgitt, gjenstår å se, men den er i så fall beregnet på det internasjonale markedet.

Tyskeren Fritz Lang’s kult-film Metropolis fra 1926 (som omslagsfoto og tittel er tatt fra), var en dyster fremtidsvisjon som Seigmen-imaget passer godt inn i. Det er mørkt, det er dystert, det er sort og hvitt; «Vi er i en sakte film hvor alt er i sort og hvitt…». Låtene i seg selv er bedre enn noen gang, og tekstene mer solide. Musikerne i bandet har blitt dyktigere. Sony har all grunn til å være fornøyde med tilstanden. Jeg har også fått en plate omtrent som jeg hadde forventet, uten at det blir forutsigbart av den grunn!

Seigmen lever ennå i sitt eget, uimotsåelige musikalske landskap, som de er alene om (i hvert fall i Norge). At de fremfører stoffet sitt på norsk er også positivt. Det er noe av grunnen til at jeg synes de er unike. Jeg ønsker selvsagt bandet all lykke og suksess i tiden som kommer, og det ser det ut til at de vil få mye av! Mitt største ønske er at de takler kommende suksess på et vis som gjør at de vedvarer deres særegenhet og stil, uten at det går utover kvaliteten på framtidige produkter.

Om skribenten

kommentarer