Scroll To Top

Steve McQueen – Den fineste popen

Plater 16. mars 1996
Artister: Sjangre:
Karakter

Han har muligens rett i dét. For McAloons sanger er (stort sett) det nærmeste vi kommer definisjonen perfekt pop. Men helt uten å falle for fristelsen å trekke linjer til den svenske megagruppen av den grunn.

Prefab Sprout er et band som debuterte i 1984 med albumet Swoon, og som året etter opp med klassikeren Steve McQueen (som i Statene ble gitt ut under tittelen Two Wheels Good for å ikke krenke de pårørende til den avdøde filmstjernen den originale tittelen er hentet fra, red.anm). Fremdeles står denne utgivelsen som Paddy McAlloons mest gjennomførte verk.

Sammen med band som The Dream Academy og Deacon Blue, la også Prefab Sprout seg på midten av åttitallet i det øvre sjiktet av den nye popbølgen. Utrolig nok fikk disse britiske gruppene på denne tiden større oppmerksomhet i USA enn hva de gjorde i hjemlandet. Hvilket kan forklare Hollywoods store forbruk av gruppenes låter på et etterhvert et stort antall soundtracks til diverse filmer fra perioden.

Albumet med den noe underlige tittelen Steve McQueen er en plate som scorer høyt på sin enkelhet. Harmoniske poplåter sitter ved første gjennomhøring, men vokser likevel for hver gjennomgang. Det låter flott, pompøst og perfekt på en måte som ytterst få har klart etter The Beatles’ glansdager. Låtene som utgjør innholdet på dette albumet er kvalitetsmessig på høyde med det de fire store presterte gjennom det glade sekstitallet. Det er noe tidløst over produksjonen, her ivaretatt av et annet åttitallsikon; Thomas Dolby, låter moderne og friskt i all sin enkelhet.

Platen åpner med Faron Young, oppkalt etter en countrysanger, er i grunnen ingen hyllestsang, men derimot snarere en parodi på en slik. Dette er også albumets mest utradisjonelle låt. Bonny er en klart mer typisk Prefab Sprout-låt, med Wendy Smiths samplete koring som kjennemerke.

Appetite var undertegnedes første favoritt fra albumet, og står fremdeles som en av bandets aller sterkeste enkeltlåter. Igjen McAloon og Smith i skjønn harmoni. When Love Breaks Down skulle for enhver pris bli en hit, og til slutt også en av deres største singlesuksesser etter det femte forsøket utgitt på formatet. Kanskje er dette også platens beste spor, men samtidig så nært beslektet med samtidige The Dream Academy, at det likevel ikke overrasker da disse på denne tiden var større på andre siden av Atlanteren.

Goodbye Lucille #1, er senere gitt som singel under tittelen Johnny, Johnny, og er platens første ballade. Hallelujah og Moving The River er igjen en typiske popkomposisjoner i stjerneklassen, mens Horsin’ Around har et slags «selskapslokalekomp»(!) som skiller den fra albumets øvrige spor. Men – ikke overraskende, fungerer også denne bra på sin finurlige ironiske måte. Desire As er platens fineste ballade, mens de to siste; Blueberry Pies og When The Angels fremstår som mer nøytrale. Iallfall i forhold til resten av platen.

I utgangspunktet er kanskje ikke Steve McQueen utfordrene og frekk nok til å markere seg som den giganten av en utgivelse som den siden har fått status som. Men med flotte komposisjoner og ofte ironiske tekster som treffer lytteren midt i magen, står den likevel i en særstilling når vi snakker om britisk åttitallspop. Det er vel strengt tatt bare manchesterbandet The Smiths som var i nærheten av å kunne trylle frem tilsvarende magiske poptoner gjennom dette tiåret. Vi snakker altså om perfekt pop – iallfall det nærmeste vi har kommet begrepet på denne siden av The Beatles…

Om skribenten

kommentarer