Laiv – Praktfull stemme, men…

Laiv inneholder for det meste tidligere utgitte spor, med unntak av to spor som presenteres her for første gang. Like fullt er samtlige arrangementer nyskrevne i forbindelse med konserten som opptaket er gjort fra.

Av typen plater og konserter hvor man skal foréne pop og klassisk musikk, er det sjelden at resultatet fungerer ett hundre prosent. Det gjør det dessverre heller ikke på Laiv, men enkelte deler av platen skal likevel hylles, som for eksempel i Festung Europa og i Stemme For De Stemmeløse, som begge kler symfoniarrangementet ypperlig.

Til tider er sangene svært vakre i dirigent Håkon Berges arrangementer, som i Djube Spor, Ild Og Vann og Fast Som Fjell. Så og si alle de rolige partiene på albumet, er særdeles vellykkede. Ellers synes jeg at Sigvarts stemme tidvis drukner i altfor pompøse arrangementer, og sporene mister litt av de opprinnelige kvaliteter som ligger i disse (egentlige) poplåtene. Det blir liksom hverken det ene eller det andre, bare halveis klassisk og halveis pop.

Det er i grunnen litt synd, da Sigvart Dagsland egentlig har noen sterke sanger på repetoaret her. Som tidligere nevnt, tror jeg denne konserten i seg selv var en opplevelse, noe som vanskelig kan bli gjengitt i en plateproduksjon.