Scroll To Top

Seed – Nesten som i gamle dager

Plater 19. desember 1996
Karakter

Japan vil alltid stå som et unikt band, og det er gledelig å se at de tidligere medlemmene også leverer oppegående musikk i dette tiåret. Men man kan spørre seg om det likevel ikke var David Sylvian som var det største talentet i gruppen, da stoffet her ikke holder fullt like høy standard som vi er vant til fra den kanten. Som frontmann i Japan eller alene.

Uansett, vi snakker fremdeles om kvalitet. Musikken vi serveres her er jevnt over like smygende fascinerende som Japans plater en gang var.

Første høydepunktet dukker opp på Beginning To Melt hvor en Anneli Drecker-lignende vokal løfter The Wilderness til uante høyder. Videre blir savnet av Sylvian mindre etterhvert som hans bror Steve Jansen (med ganske lik stemme, bare ikke fullt så dyp) stepper inn bak mikrofonen på Human Age.

Ellers er dette albumet stort sett preget av instrumentaler, som virker både forførende og forlokkende, men uten at de noen gang beveger seg opp mot de høyder som disse musikerne tidligere har befunnet seg på.

EP-en Seed består først og fremst tittelsporet fra albumet, Beginning To Melt, men i ny og remikset versjon. Hvilket er til det bedre. Rytmen som bærer musikken her, er mer interessant og mer moderne i formen enn originalen. Det samme gjelder de resterende tre bidragene på denne utgivelsen. Ingen av de resterende låtene er hentet fra albumet, så det bør være interessant for samlere og fans. Samlet er det utvidete lydbilde en vesentlig faktor for at EP-en totalt sett scorer høyere enn albumet som hovedlåten er hentet fra.

På Stone To Flesh beveger vi oss minst et par-tre hakk nærmere innpå storebror David, når Steve Jansen igjen griper mikrofonen i åpningslåten Mother London. Nivået er hevet ytterligere, og litt av ånden som har gitt tidligere Japan/Sylvain-plater sine særpreg, er også tilstedeværende her.

Det forundrer likevel hvordan denne platen – som faktisk er den beste av disse tre – er den eneste uten vidunderet Mick Karn på bass. Stone To Flesh er friskere i formen, og gir inntrykk av at Jansen og Barbieri også har et og annet å formidle på nittitallet.

Japan vil neppe stå samlet på en scene igjen, og striden mellom brødrene Sylvian/Jansen er mer enn noengang preget av gjensidig hat, så vi får heller leve med at de gjør hver sin greie. Fansen får i så måte dobbel dose, så vi har vel egentlig ingen grunn til å klage!

Dette er en trippelanmeldelse i anledning gjenutgivelsen av disse titlene i 1996.

Om skribenten

kommentarer