Scroll To Top

Pop – Innfrir tross alt

Plater 14. februar 1997
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Det har vært skrevet mye og mangt rundt U2’s nye plate, og etter forsmaken vi fikk i form av singelen Discothéque har forventningene vært formidabelt høye, ikke minst med tanke på bandets påståtte skifte av beite. U2 har i en årrekke nå regjert verdensmarkedet, og etter bortimot 70 millioner solgte plater er det lov å kalle dem verdens største band. Vi har med andre ord lov å forvente oss mye fra U2!

Det er en glede å kunne formidle at Bono, The Edge, Larry og Adam fremdeles henger med i toppen ved utgivelsen av deres 11. album. Pop holder allikevel ikke alt hva det var blitt lovet med tanke på en fullstendig stilendring. Etter min mening befinner Pop seg en plass mellom Achtung Baby (1991) og The Joshua Tree (1987), som ikke trenger å være negativt da disse to helt klart har vært deres to beste album. Vi skal allikevel ikke føle oss fullstendig snytt, da den påståtte dosen med ny «sound» eksisterer, om ikke i den grad man kanskje kunne ha forventet.

Stilendringen kommer klarest frem i albumets tre første spor; dansegulvvennlige Discothéque, nedempede og råe Do You Feel Loved og den mest vågale av dem; techno-rockeren Mofo, som er vanvittig spenstig, men som dessverre lett kan mistolkes av Bloody Sunday-tilhørerne. Videre får vi flere råsterke ballader, som alle og uten unntak er usedvanlig lekre i sine Flood-produksjoner. If God Will Send His Angels kunne i og for seg ha vært et spor på Joshua Tree-platen, mens Staring At The Sun står minst like stødig på egne ben som One fra Achtung Baby-albumet gjorde, men uten at balladepreget er like dominerende.

Behagelig rytmisk er det mest påfallende ved Last Night On Earth som igjen er U2 på sitt beste, ikke helt ulikt ting de gjorde for 10 år siden. Gone er også av godt standardmerke, og referanselinjer kan faktisk trekkes helt tilbake til 1984 og The Unforgettable Fire, men her i en mer ferdigutviklet innpakning. Miami er en slags rytmisk blues som tydelig er påvirket av technomusikkens levesett. The Playboy Mansion har et coolt soulaktig preg, mens If You Wear That Velvet Dress viser en ny side av U2, ballademessig sett!

Bono har aldri sunget bedre enn hva han gjør på Please, som også får frem det beste fra The Edge og Larry Mullens instrumentbeheskelser. Et lite mesterverk! Du skal ikke trø så mange stegene ned på stigen for å finne Wake Up Dead Man heller, albumets siste spor. Enda en ballade, men bevares så lekker!

U2 innfrir på tross av at forventningene var annerledes, og de makter enda en gang å bevise at de har fortjent sin posisjon som et av verdens ledende band. Pop har blitt et album som nærmest er feilfritt, hvis man ser bort fra at de rolige sporene er i overvekt. Jeg ser ingen grunn til å trekke noe særlig på oppfinnsomheten heller, da materialet de leverer er så forbasket stødig, uten unntak. Pop er jevnt over sterk og usedvanlig flott – tviler egentlig på at noen av bandets tidligere albumutgivelser har bestått av så mange gode enkeltspor. Det kreves dyp konsentrasjon for å finne et spor her som ikke har hit-potensiale!

Det er allikevel et stykke opp til det nivået som gjorde Achtung Baby til en klassiker, da den var nyskapende på en helt annen måte. Det gjør egentlig ikke så mye, da Pop har blitt som den har blitt; en times fornøyelse på topplan! Kan vi gjøre annet enn å bøye oss i støvet og takke?

Om skribenten

kommentarer