Scroll To Top

Ultra – Tilbake på toppen

Plater 9. april 1997
Karakter

To år etter debuten forlot Vince Clarke bandet for å danne Yazoo sammen med Alison Moyet, og senere Erasure. Det førte til at tilbake i 1982 bestod besetningen av Gore, Gahan og Fletcher.

I årene mellom har Depeche Mode vært supplementert med Alan Wilder, men som nå er ute, og for andre gang i bandets historie er gruppen redusert til en trio. Det er vanskelig å si hvor de hadde vært i dag hvis Vince Clarke hadde fått lov til å fortsette som sjef, men det er vanskelig å se for seg at Depeche Mode hadde kunnet utvikle seg slik de har gjort. Erasure, som den dag i dag høres ut som tidlig Depeche Mode, kan gi en indikasjon på hvor de muligens hadde vært.

Depeche Mode har siden 1982 vært et band i stadig utvikling, og til tross for at synthene fremdeles spiller hovedrollen i deres uttrykk, har det gått nesten ti år siden de introduserte gitarer i sine innspillinger. Det har skjedd endringer både på det private og det kunstneriske plan, mens Depeche Mode på Ultra likevel låter umiskjennelig som seg selv.

Ultra er guttas niende studioalbum (det tolvte totalt, hvis vi regner med to liveplater og et samlealbum), og det er en lettelse å kunne bekrefte at Basildon-gruppen fremdeles henger med.

Det første beviset på at de er mestre av sin klasse, fikk vi med den geniale singelen Barrel Of A Gun, som er en moderne og dyster industritechnolåt. Umiskjennelig Depeche Mode, men på en ny måte.

Soundet fra mesterverket Violator (1990) føles idét neste bidrag, The Love Thieves overtar. Bandet er tilbake på kjente marker, men uten å bli en parodi på seg selv. Martin Gore overtar mikrofonen på Home, og følelsen av 1984-utgivelsen Some Great Reward puster svett i nakken.

Andre singel fra albumet, It’s No Good, er atter en typisk, men likevel særdeles frekk og lekker Depeche-låt. Uselink står som et mellomspill og er mest en technofisert(!) intro til Useless, ytterligere et av platens høydepunkter som også gir oss mer gitarer enn hva vi er vant til fra denne kanten.

Melankoli i dyp elektronsk innpakning preger Sister Of Night, og minner tidvis om ting fra bandets andre mesterverk, Black Celebration (1986).

Depeche Mode eksperimenterer videre gjennom instrumentalen Jazz Thieves, som ved siden av åpningssporet er platens mest utradisjonelle spor. Det smaker også godt av Freestate, som er en slags halvballade, svevende en plass mellom singlene Personal Jesus og Stripped. Balladen The Bottom Line er pakket inn i et lekkert arrangement bestående av steelgitar (tro det eller ei) med synthkomp i bunn. Likevel, og igjen: Dette låter umiskjennelig Depeche Mode.

Et mer ambient sound går i dybden på platens siste offisielle spor, Insight, som igjen står som et bevis for hvordan dette bandet har vært et forbilde for en hel generasjon av nyere artister.

Martin Gore ser ut til å få et bedre og bedre tak på den snertne popkomposisjon etter hvert som han eldes, og fyren vet også hvordan han skal pakke låtene sine inn i lekre og tildels lekne arrangementer. Dave Gahan synger bedre enn på lenge, og hans heroinproblemer ser ikke ut til å ha tatt knekken på en ellers god vokalist. Tvert imot! Tekstene er heller ikke denne gang veldig åpenbare, men fremstår heller som underlige refleksjoner over livets mange mysterier.

Ultra hadde vært en mer naturlig oppfølger til Violator, enn hva forgjengeren Songs Of Faith And Devotion var i 1993. På en måte viderefører dette albumet noe av det de startet den gang. Resultatet virker mer komplett og gjenomført, og det som lett kunne oppfattes som et savn fra 93-utgaven av Depeche Mode. Dessuten er den jevne og gode melodi tilbake for fullt.

Det er ikke uten grunn at artister som Underworld, Leftfield og Prodigy refererer til nettopp Depeche Mode når de nevner hvor de har hentet sin inspirasjon fra. Selv Anneli Drecker (Bel Canto) takker britene for at hun i det hele tatt begynte å synge.

Ultra seiler dermed opp som et av gruppens aller stødigste album, og det er på høy tid at de får sitt skikkelige og definitive gjennombrudd, også her i landet hvor de knapt har vært inne på singellistene. Sikkert er det ihvertfall at Depeche Mode er kongene på den elektroniske musikkscenen.

Om skribenten

kommentarer