Scroll To Top

Cosmo’s Factory – Ingen dum fabrikk

Plater 8. mai 1997
Artister: Sjangre:
Karakter

Creedence Clearwater Revival (CCR) ble ledet av John C. Fogerty, som skrev alle sangene, var vokalist, sologitarist og gruppens produsent og arrangør. Gruppen var fra San Francisco-området, og svært ulik de fleste andre band fra samme område. De var langt fra et psykedelisk rockband med spacetekster og lange improvisasjoner.

Istedet spilte de korte radiovennlige låter med klare røtter i de amerikanske sørstatenes musikalske tradisjoner. Creedence Clearwater Revival besto, foruten Fogerty, av hans bror Tom på rytmegitar, Stu Cook på bass og Doug Clifford på trommer. De dannet det første bandet da de gikk på videregående skole og gikk under navnet Tommy Fogerty & The Blue Velvets.

De fikk etter hvert platekontrakt med det lokale selskapet Fantasy Records, på den betingelse av at de skiftet navn til det mer beatlesaktige The Golliwogs – samt at de måtte spille en mer britisk form for pop.

The Golliwogs debuterte i 1965, og slapp en rekke ubetydelige singler som ikke fikk allverdens oppmerksomhet. Det var på denne tiden de utviklet sitt etter hvert så velkjente sound. Med en miks av R’n’B og cajunrytmer; såkalt swamprock, fikk de overtalt eieren av Fantasy til en forlenget platekontrakt under navnet Creedence Clearwater Revival.

John Fogerty var opptatt av musikken som var blitt skapt i Sørstatene. Den tradisjonelle sørstatsmusikken; blues, soul, country, cajun og rock’n’roll, var grunnpilaren i CCRs musikk. Sangtitler som BayouCountry, Proud Mary og Cottonfields ga klare indikasjoner om hvor Fogerty hentet inspirasjon fra. CCR var med ett et sørstatsband fra San Francisco!

Gruppens debutalbum Creedence Clearwater Revival ble utgitt sommeren 1968, og besto av en blanding av Fogerty-originaler og coverlåter. En låt av den relativt ukjente bluesartisten Dale Hawkins, Suzie Q, ble valgt som førstesingel, og både singelen og albumet solgte anstendig. 1969 ble et produktivt og godt år for CCR.

Gruppens andre album Bayou Country ble sluppet i januar samme år og inneholdt gruppens mest kjente komposisjon; Proud Mary. I august kom Green River, inneholdende blant annet Bad Moon Rising og Lodi, to låter som blir fremført av nær sagt alle band med coverlåter på repertoaret.

Året 1969 ble avsluttet med gruppens fjerde utgivelse, Willy & The Poorboys, utgitt i november ’69 ga gruppen deres tredje platinatrofé. Av deres til da seks utgitte singler, nådde fire av dem topp tre i USA.

Cosmo’s Factory ble gitt ut i juli 1970, og beviste at CCR var mer enn bare et singelband. Dette ble gruppens klart beste og mest gjennomførte plate, og inneholdt en rekke kvalitetslåter. Blandingen av Fogerty-komposisjoner og coverlåter, var i likhet med de forrige utgivelsene, sterkt delaktig til gruppens suksess.

Creedence gjør her fabelaktige versjoner av Bo Diddleys bluesklassiker Before You Accuse Me, av Roy Orbisons Ooby Dooby, Arthur Cradups My Baby Left Me (mer kjent i Elvis Presleys tolkning) og den elleve minutter lange innspillingen av Marvin Gaye-perlen I Heard It Through The Grapevine. Fogertys egne låter var heller ikke å kimse av, og han viste som vanlig også her en stor musikalsk spennvidde.

Travelin’ Band var rock’n’roll i et vanvittig tempo, Looking Out The Backdoor var spretten country, Run Through The Jungle var Creedences svar på hardrock og Up Around The Bend var saftig rock med glimrende slidegitar fra John Fogerty selv.

Ellers inneholder dette albumet Who’ll Stop The Rain, som i utganspunktet var B-siden til Travelin’ Band, men ble valgt til førsteside da det viste seg denne låten var best likt av de amerikanske radiostasjonene.

Til slutt må også den fine balladen Long As I Can See The Light med sitt vakre saksofonparti tas med. Cosmo’s Factory var og er en av undertegnedes favorittutgivelser fra musikkhistorien, og er naturligvis nettopp derfor bestandig i nærheten av dennes platespiller. Den solgte i over tre millioner eksemplarer og ga Creedence-medlemmene sin fjerde platinaplate. Det går ikke en dag uten at en av albumets store sanger blir spilt på en eller annen radiostasjon verden over.

I desember 1970 kom oppfølgeren, den litt skuffende Pendulum, og i 1972 avsluttet de karrieren med den relativt svake Mardi Gras.

Creedence Clearwater Revival ble oppløst i 1972 på grunn av blant annet uvennskap (Tom Fogerty forlot gruppen allerede året før), men vil få stor spalteplass når den definitive rockhistorien skal skrives ned. Creedence etterlot seg en rekke klassiske singler og noen glimrende album, som alle er verdt å ta en lytt på. Igjen og igjen!

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer