Scroll To Top

Coming Up – Alle gode ting er tre (og glitter?).

Plater 22. mai 1997
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Mye av oppstyret rundt bandet har dreid seg om bruddet med låtskriver og gitarist Bernhard Butler, som forlot dem straks etter utgivelsen av forrige album, Dog Man Star i 1994.

Men Brett Anderson vet at det først og fremst er HAN som er sjef, og vet å gjøre den forhenværende gitarist nærmest ubetydelig i Suede-sammenheng. Inn fra sidelinjen kommer tidligere fan (og nå betydelig bandmedlem), jyplingen Richard Oakes og gjør jobben så godt som noen.

Butler er glemt, og Anderson’s Suede leverer sitt bidrag i 1996 med en arroganse og et overtak på sine «søsterband»som ikke ligner grisen!
Forsmaken vi fikk på singelen Trash, lot lytterne forstå at Suede fremdeles var å regne med. Trash viderefører arven fra tidlig syttitall, og får oss nærmest til å glemme at det var David Bowie, T. Rex og Gary Glitter som egentlig drev med denne formen for musikk.

Mer enn noengang tidligere, har Suede tidsriktig beveget seg inn i denne epoken, som nå tydelig har slått rot hos 90-tallets unge. Dette kommer enda tydeligere frem på Filmstar, som like gjerne kunne ha vært lansert i 1973, med glitter og stas! Lazy er neste spor, som også inkluderer Andersons favorittutrykk «you and me, me and you», som i Trash for to spor siden; lekkert og lekent.

Balladen By The Sea, skiller seg litt ut da den er mer typisk Dog Man Star, mens She står som platens letteste låt til å bli «avhengig» av med sin drivende beat. Singel nummer to, Beautiful Ones, kanskje albumets beste spor, er usedvanlig lekker i sin politiske korrekte tekst om observasjoner av overflatiske mennesker i dagens euro-samfunn. Den bærer forøvrig et tydelig 70-tallspreg, som påfølgende spor Starcrazy gjør enda mer overbevisende! Videre tar Brett & co. oss med på Picnic By The Motorway for å slappe av blant motorstøy og ekkolyder.

Et visst inntrykk av at Suede vil være med på easy-listening bølgen, får vi ved strykerne i bakgrunnen på The Chemistry Between Us, som ellers godt kunne ha vært en Bowie-låt fra ca. 1977. Avslutningssporet Saturday Night er Suede’s bidrag til Love Songs Collection volume 89, da den med sitt hit-potensiale godt kan bli en klinelåt på dansegulvet i den siste time på nattklubben.

M.a.o. en litt vemodig avslutning, på en forholdsvis kort plate (42 minutter og 32 sekunder). Vil du ha mere, så invester gjerne i singlene, som er fyllt opp med alle låtene som ikke fikk være med på albumet.
Suede har med Coming Up, arrogant bekreftet sin posisjon som Englands viktigste band i 1996, og det burde være et pliktkjøp for enhver med sans for britisk popmusikk.

Oppdag brett-pop NÅ, så kan brødrene Gallagher krangle videre om Oasis eksisterer eller ikke, mens Jarvis Cocker fortsetter å slå ned uskyldige Jacko-fans og Damon Albarn slenger med kjeften. For Brett Anderson og Suede er alt dette ubetydelig, for det er DE som er konger, og det i sin fulleste rett!

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer