Scroll To Top

Calling All Stations – Og så var de tre… igjen!

Plater 14. september 1997
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Dette engelske bandet har faktisk holdt det gående siden 1966, og som de fleste sikkert vet har de mistet minst to dyktige vokalister siden starten; Peter Gabriel som sluttet i 1975, og Phil Collins som kastet inn håndkleet nå nylig. The Lamb Lies Down On Broadway (’75) og Invisible Touch (86) står som to av deres sterkeste utgivelser. Mange trodde at gruppen var ferdige når Gabriel sluttet, noe som forsåvidt gjentar seg nå ved Collins’ avgang. Men Tony Banks (keyboard) og Mike Rutherford (gitar) ville det annerledes…

På det nye albumet starter det hele med tittelkuttet Calling All Stations. Gode gamle Rutherford åpner med skikkelige gitarriff. Låten er helt klart bra sammensatt, og det fenger som det skal. Den godeste Ray Wilson avslører samtidig at han kan synge med sin stemme som kan minne litt om Peter Gabriels. Bra åpning – dette lover godt!

Singelkuttet Congo er røffere enn åpningen, men har et mer kommersielt og nynnbart refreng. Kanskje litt stressende, men helheten får mer enn godkjent! Den neste, Alien Afternoon er derimot dårlige greier. Her blir det hele for masete, omstendig og kjedelig. Et lite pluss får låten dog for sluttpartiet. Videre er Not About Us en meget fin skildring av savn og den store kjærlighetssorgen. Musikalsk sett en flott ballade (men har du kjærlighetssorg i virkeligheten er den neppe riktige alternativ da den bare får deg til å gråte!). Det samme kan sies om If That’s What You Need; veldig rolig – ja kanskje for rolig…!

Starten på The Dividing Line er helt klart inspirert av Genesis’ tidligere materiale. Minner sterk om andre del av Home By The Sea fra 1983. Allikevel en spennende og røff produkt som også scorer for bra trommespill! På Uncertain Weather beviser Wilson ytterligere at stemmen har en bred spennvidde. Ellers er det lite å glede seg over akkuret her. There Must Be Some Other Way er en hjerteskjærende fortelling om et forhold som ikke holder. Hørbart, med et enkelt refreng og veldig bra som en typisk Genesis-overgang i midtpartiet. Herved kåret som albumets beste enkeltspor! Avsluttningskuttet har noe på gang, men det hele blir ødelagt av et oppjaget og krevende sluttparti.

Det som helt klart er mest negativt på Calling All Stations er alle nedtoningene mot låtenes slutter. Hvorfor ikke jobbe litt ekstra med å gi dem naturlige og logiske slutter fremfor disse bråe avslutningene? Mange vil kanskje se på dette som en bagatell, men det er det absolutt ikke for meg! Men det må samtidig taes med at albumet har mye bra å by på! Lydbildet, samt endel av sporene er meget bra sammensatt. Ray Wilson gjør også et positivt inntrykk, så jeg foreslår at gamle fans gir ham en sjanse!

Om skribenten

kommentarer