Scroll To Top

First Breath – Som en amerikansk highway

Plater 14. oktober 1997
Artister:
Karakter

Sammen med den amerikanske musikeren med det norske navnet Leif Johansen, satte hun seg ned og eksperimenterte med lyd og tekst. Resultatet foreligger nå i form av platedebut for Camilla med First Breath.

Du setter deg inn i bilen og skal ut på en amerikansk highway. Veien går bare rett frem, ingen utfordringer i form av svinger eller veikryss. Du trenger egentlig ikke røre rattet, men slappe av ved å cruise avgårde i fjerde gir. Totalt sett en kjedelig og lite nyansert tur. Beskrivelsen her er også dekkende for First Breath.

Det er forsåvidt greit nok at åtte av sporene på platen er rolige låter. Ballader kan være flott det, men ærlig talt: Litt variasjon og vendinger kan ikke være for mye forlangt?

Åpningssporet Mamma’s Child er absolutt en vellaget ballade. Her avsløres det at Camilla har en behagelig stemme. Spekteret ellers er ikke det største jeg har hørt. De to påfølgende er derimot dårligere saker, hvor det hele blir for enkelt og stemmen i tillegg for spak.

Da er tittellåten en mer vellykket ballade á la Mamma’s Child, og ved å lese lyrikken skjønner jeg at den omhandler Camillas avdøde far, og teksten får en dypere mening. Lydmessig er det også her svært behagelig.

Først på platens syvende spor er det antydning til litt «trøkk»! Har spilt den flere ganger, og vært villig til å gi den en sjanse. Men det blir bare så forbasket trøsteløst enkelt…! Da er heller Hey Hey å foretrekke, da denne svinger litt mer.

Another er videre en klissete «jeg-har-funnet-en-annen-ballade» som er byget opp på na-na-na-er som gjentas noen hundre ganger. Utrolig svakt! My Desire er faktisk det eneste sporet som står i stil til coveret (hvor hun slår fra seg på forsiden, og vises utslått og svett på baksiden!). Denne er fartsfult fengende, men refrenget drukner likevel litt i koringen til damene som hoier alt for overdøvende i bakgrunnen.

Helheten på First Breath tilsier at arbeidet som er lagt i albumet, dessverre ikke er godt nok utført. Hadde Camilla lagt seg mere på spekteret som vises i eksempelvis Hey Hey, og heller krydret det hele med fine ballader som Mamma’s Child, kunne dette i stedet ha blitt en velfungerende debut.

Da hun ikke har fulgt denne oppskriften, ender vi i stedet opp med en plate som får ståkarakter, men altså bare en tynn en. Her må det terpes, Camilla, hvis ikke er jeg redd for at dette heller blir the last breath…

Om skribenten

kommentarer