Radiowaves – Laban strekker seg enda lengre…
Tønsberg-bandet er ihvertfall her igjen, nå i fullstendig engelsk språkdrakt, og jeg kan meddele publikum at de nå fremstår som et bedre og mer komplett band enn noen gang. Jeg vil ikke skape uverdige forventninger til gamle fans, for Seigmen er ikke lengre var de var.
Jeg både forstår og ikke forstår frustrasjonen rundt det å plutselig konfontreres med at «bandet ditt» nå er på «alles tunger», men vær allikevel klar over at Radiwaves ikke er en umiddelbar opplevelse, selv om stoffet er milevis fra det som ble presentert på bandets to første album.
Radiowaves er en naturlig utvikling for Seigmen. De har aldri vært et så fullkomment band som akkurat nå! Fra første radiobølge som ruller inn fanges min intersesse, før en intensitet og velkjent seigmensk lyd (eller dur?) røper at dette høres riktig ut!. Veldig riktig!
Seigmens røtter røpes ganske tidlig på Radiowaves, da linjer udiskutabelt kan strekkes til britiske band som Depeche Mode ( The Modern End og Guilt) og The Cure (mest image?), men uten at det noen gang er snakk om klisjéer. Radiowaves er vellyd og støy i skjønn forening, basert på analoge 80-talls synther og metall. Albumet gir meg minst like mye som Total gjorde da den kom i ’94, bare på en annen måte.
Radiowaves strekker seg enda lengre enn sine norskspråklige forgjengere. Hvorvidt dette albumet blir en kommersiell suksess eller ikke er uvesentlig for opplevelsen av det, men sikkert er det at Seigmen bør nå langt utover landegrensene med sin musikk nå. Norge har få eller ingen andre som opererer på samme nivå innen rocken i 1997 (medregnet Motorpsycho). Slik er det bare!
