Scroll To Top

The Purist – House uten beat

Plater 21. januar 1998
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Byron er født og oppvokst i USA, og begynte tidlig å imitere og etterligne sine store forbilder Michael Jackson og Jackie Wilson foran speilet hjemme i Chicago. Da han begynte på college på begynnelsen av 80-tallet, leide han et studio i et par timer, spilte inn en låt, solgte den til Trax Records og tjente sine første 500 dollar.

Dette var mye penger og ikke minst var de lett tjente for noen få timers arbeid, fremtidskursen var staket ut. I 1988 ble trioen Ten City grunnlagt med Byron i spissen, de holdt det gående i fem år og solgte over en halv million plater. Det var nå tid for solokarriere og resultatet kom nå i 1998 med albumet, The Purist.

Stilarten du får høre på soloalbumet er house med tydelige innslag av garage. House er en videreutvikling av disco og er den musikalske kjernen i dagens dansemusikk. Denne stilarten dukket opp på klubber i Chicago og New York på midten av 1980-tallet. Den kan kjennetegnes ved rundt 120 elektroniske dunk i minuttet, vokal og instrumentlyder.

Dette er kjernen i Byron Stingilys musikk, men han har som nevnt over et solid fotfeste av garage med seg. Garage har sin opprinnelse fra homseklubben Paradise Garage i New York, og det var for øvrig på denne klubben Byron hadde sin første opptreden i 1987. Denne utgaven av house er rundere og mer soulbasert, og kommer tydelig til sin rett med Byron sin lyse, feminine stemme.

De 15 sporene på dette albumet bærer tydelig preg av Byron sine musikalske røtter fra tidlig åttitall. De er alle enkle og dansbare, discorytmen er den røde tråden, sammen med en lys soulvokal som Byron har. For meg er dette house på det jevne, men det mangler noe ekstra. Det durer og går i spilleren med byr på lite som gjør at jeg gidder å lytte to ganger. Denne sjangeren innen house passer seg best på diskotek, hvor en kan la noen myke dansetrinn videreutvikle den musikalske opplevelsen.

Skal jeg trekke frem et par spor fra albumet må det først å fremst bli den gamle Sylvester-låten You Make Me Feel (Mighty Real), som igjen har blitt en liten internasjonal hit. Den har definitivt driv og den rette beat’en som en discolåt må ha, og den sender absolutt de rette impulsene til discofoten. En god singelkandidat!

En annen låt, Get Up, er også et greit dansbart bidrag, men den bringer ikke noe oppsiktsvekkende, og dette er ganske beskrivende for det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha hørt samtlige låter opp til flere ganger. Det blir mye det samme om og om igjen.

Albumet går nok fort over i historien som et av de svakere bidragene innen house/garage. Det glir greit på det jevne, og knapt det. Et par lysglimt i mørket er det å spore, men de er alt for få til å dra opp helhetsinntrykket.

Om skribenten

kommentarer