Scroll To Top

Chasing The Sun – Ingen solskinnshistorie

Plater 22. januar 1998
Artister: Sjangre:
Karakter

Men, selv om tonene er kjente og arrangementene er tatt rett fra popmusikkens A4-standard, er det lyspunkter å spore på albumet også.

Trioen som består av Raf Van Brussel (vokal og gitar), Danny Yien (bass) og Claus Jacobs (keyboards) har nok hatt Eagles og Toto som sine store forbilder i guttedagene, for mange av låtene på albumet minner mistenkelig mye på en krysning av disse to kjente storhetene. Spesielt åpningssporet, She Makes Me Happy, er som «tatt» ut av Eagles sitt repetorar.

Til og med i stemmen til Van Brussel kan en spore en viss likhet til «Ørnegutta». I denne sammenhengen kan det jo passe å legge til at van Brussel’s vokale ferdigheter står det respekt av. Stemmen hans er klar og god, og han behersker de lavere toner like godt som de høye. Spor nummer fem, Memories, og det påfølgende, Destiny, er to «typiske» Toto-låter, Ikke overraskende finner en også flere andre låter på albumet som en kan trekke klare paralleller til, særlig Toto sitt 1986-album, Fahrenheit.

Det hele har en klar 80-tallsprofil. Ikke at det er noe galt med det, men jeg synes det er litt skuffende, nå i 1998, når nye band kommer med «plagiater» av gamle 80-tallsgreier. Vi forventer noe nytt og spennende som vi ikke har hørt før, ellers kan vi like godt ta frem de gamle albumene å lytte til. Det gir oss tross alt noe mer relevant.

For ikke å bli alt for nostalgisk, vil jeg trekke frem noe av det positive med albumet. Det er helt grei pop, som kan være både rytmisk og fengende, og at gutta er gode musikere trekker jeg ikke i tvil. Bare synd at de ikke kan gjøre noe mer ut av det.

Albumet gir oss ingen nye positive overraskelser. Det durer og går i bakgrunnen, uten at vi gidder å lytte to ganger etter. Jeg kan ikke finne en eneste låt med hitpotensiale, og det er som nevnt over skuffende av et debutalbum. Jeg tviler på om vi får høre noe særlig mer fra disse gutta. Sorry!

Om skribenten

kommentarer