Scroll To Top

1965 – Suverene – som alltid!

Plater 14. oktober 1998
Artister: Sjangre:
Karakter

The Afghan Whigs har kanskje gjennom hele sin karriere hatt en tendens til å drukne litt i mengden. Det er få av deres låter som har hatt hit-potensiale, verken på den ene eller andre siden av Atlanteren, noe som ikke ser ut til å bli standarden denne gangen heller.

De er liksom bare blant oss som et supplement til hverdagen, og de viser – gang på gang – at de bør ha livets rett som plateartister. De blir aldri kjedelige, men har heller ikke den karismaen som har gitt flere av deres «konkurrenter» sine respektive gjennombrudd (her blir det kanskje vanskelig å sette dem i bås, men navn som Pearl Jam, The Black Crowes og The Verve Pipe er alle navn som har hatt større suksess innen noenlunde samme sjanger).

1965 ivaretar med andre ord anonymiteten som The Afghan Whigs til dags dato har hatt, kanskje til glede for fans som liker å ha sine helter litt for seg selv, selv om de hadde fortjent en høyere status på stjernehimmelen. På sitt beste er de geniale (Citi Soleil, Somethin’ Hot, John The Baptist, Neglekted, Omerta), mens det som burde gitt dem en hitlåt vanskelig lar seg finne på plata da arrangementene muligens er selve årsaken, da låtene verken blir fugl eller fisk, for å si det på den måten. Personlig ser jeg ikke det som et savn heller, det har bare blitt typisk for bandet.

1965 er et fullverdig album i ordets rette forstand, da det fungerer aller best som en enhet eller en samling av enkeltlåter som på mystisk vis henger sammen.

Skal jeg til slutt oppsummere, vil jeg for sikkerhets skyld legge til at plater av den typen The Afghan Whigs leverer, er blant de vanskeligste å si noe om, men at jeg likevel både er imponert og begeistret over hva de får til. 1965 er med andre ord intet unntak fra tidligere Whigs-produkter, og denne utgivelsen har – på linje med tidligere utgivelser fra gruppen – allerede blitt en gjenganger i CD-spilleren min…

Om skribenten

kommentarer