Scroll To Top

This Is My Truth Tell Me Yours – Gatepredikantene består prøven

Plater 14. oktober 1998
Karakter

Og det er mye som har forandret seg med MSP de siste par årene. Ikke bare har de mistet et sentralt bandmedlem (Richey Edwards forsvant sporløst i 1996), men deres alternative integritet har også blitt satt på prøve, i og med deres enorme popularitet. Musikalsk sett derimot har ikke utviklingen vært grensesprengende. På deres siste album kan det virke som om de har gått tilbake – om enn ikke til røttene – så i alle fall til deres sterkeste utgivelser Gold Against The Soul (1993) og The Holy Bible (1994). Hovedforskjellen er i hovedsak to forhold: Låtene på This Is My Truth Tell Me Yours er langt roligere enn på de forrige utgivelsene, og tekstene er mindre politiske men har desto mer poetiske referanser. Man kan ved en enkel floskel si at MSP har utviklet seg og blitt mer modne, både på godt og vondt.

For det starter mektig bra. De fire første låtene er de aller sterkeste på albumet. Her holdes tempoet oppe på et jevnt behagelig nivå og melodiene er både stemningsfulle og pompøse (ingen motsetning i tilfellet MSP). Særlig er åpningssporet en klassiker (med skjelvende gitarer som på R.E.M.’s Monster), faktisk en av gruppas aller beste låter. Også singelen If You Tolerate This Your Children Will Be Next vokser ved flere gjennomlyttinger. Siden er kurven noe dalende. Midtpartiet på plata inneholder ballader av en type som er uvant å høre fra denne gruppa. Låter som My Little Empire med bl.a. cello som akkompagnement, er velspilt men heller kjedelig. Det samme gjelder I’m Not Working som godt kunne vært utelatt fra albumet. Men det tar seg opp mot slutten. Særlig er Nobody Loved You storslagen. Med glitrende gitarspill og en pompøsitet som er nesten ironisk må dette være den ultimate låten å fremføre live. Og dette berger faktisk helhetsinntrykket av plata. Og man skjønner med ett at låtene faktisk henger sammen i en helhet. Genialt med andre ord.

Noe av det mest karakteristiske ved musikken til MSP har alltid vært stemmen til James Dean Bradfield. Den er umiskjennelig og er i høyeste grad med på å gi låtene særpreg. Og det er derfor med glede å kunne konstatere at han aldri har sunget bedre! Denne stemmeprakten berger faktisk noen av de svakere låtene i midtpartiet på plata. Videre så holder plata en meget høy lydmessig standard. I motsetning til Everything Must Go som var mer samplet for radiospilling, er denne produksjonen en fryd å høre på et skikkelig stereoanlegg.

Hva tekstene angår så er vel dette noe som må synke mere inn. Som sagt så er de mer influerte av poesi denne gangen. Da særlig av R.S. Thomas (visstnok en walisisk nasjonalpoet, hvor albumtittelen forøvrig også er plukket fra et av hans dikt), Dylan Thomas og den langt mer kjente George Orwell. Og tar man utgangspunkt i at melodiene skal reflektere tekstene er det i alle fall naturlig at låtmaterialet er langt roligere på denne plata. Det føles likevel som et savn de gamle uhøvlede politiske tekstene fra plater som Generation Terrorists og The Holy Bible. Og det er tydelig at Nicky Wire nå er alene om tekstene etter Richeys forsvinningsnumer. Men han står likevel prøven godt.

Om skribenten

kommentarer