First In Last Out – Mest kjedelig

Høres det spennende ut? Vel, det åpner relativt greit med allerede nevnte I Wish I Had og Out. Spesielt Out, småsint og hard, smurt sammen med melodiøse timeouts, kunne ha forutsetninger for å gjøre et visst inntrykk. Det tar likevel ikke helt av, og etter hvert skjønner man at det som ved første overfladiske gjennomlytting hørtes ut som en plate man kunne tatt med seg hjem fra platesjappen, etter hvert faller til bakken som en sliten og møllspist skinnfell.

Det finnes likevel låter som redder både oss og Stroke. Internal Call, en låt som riktignok er post-Stone Roses så det holder, er likevel albumets beste. Problemet til Stroke er at de messer vel mye, det blir anmassende og låtene sliter med identitetskrise. Noen stor låtskriver har vi problemer med å finne i Jason Kelly, som har skrevet alle låtene på albumet. Balladen On A Wheel er blant annet så banal at det blir direkte patetisk. Her mangler egentlig bare Live Aid-koret og Lucia-barn med levende lys.

Noen direkte dårlig plate er dette ikke, det høres bare slik ut. Men det er en forferdelig kjedelig plate med middelmådige melodier. Produksjonsmessig fungerer det, men spennende er det ikke. Til tider elementer av et nesten litt Depeche Mode-aktig lydbilde som minner meg om den siste utgivelsen til Paradise Lost (om noen fikk med seg den, ikke noen god plate). Stroke er ute på XL-labelen, visstnok etter en lang og hard kamp med andre selskaper…. Jo, jo, foreløpig rekker de XL-grupper som Prodigy til kneskålene.