Scroll To Top

Mindfields – Tomgang på høyoktan

Plater 14. februar 1999
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

For gamle Toto-nostalgikere kan det muligens være av en viss interesse at Bobby Kimball, som var med på de første platene, nå er tilbake på vokal. For andre har det minimal betydning. Toto har nemlig i perioder skiftet vokalister like ofte som andre skifter tannbørste. Felles for dem alle har vært at de har hørt likedan ut.

Kimball er ikke noe unntak i så måte.
Hva har så de aldrende herrer i dette tilsynelatende evigvarende bandet å tilby i 1999? En viss stilendring er faktisk å spore på enkelte av sporene. Det kan virke som om gutta har hørt mye på de gamle blues-skivene sine før de gikk i studio denne gangen, låter som blant annet High Price Of Hate er tydelig bluesinspirert.

Men; unnskyld, vi retter det til et MEN; hva får vi når overpotente powerrock-musikere med gitaronani-tendenser prøver å spille blues? I beste fall noe som er lite troverdig. I dette tilfellet er det som å høre Gary Moore prøve å parre seg med puddelrockerne Bon Jovi.

I det hele tatt er det en mer rocka utgave av Toto vi får på dette albumet. Men spesielt innovativt er det definitivt ikke. Tidvis minner mye av det jeg får servert om stylist-rocken som grupper som Saga spydde ut for 15 år siden. Best synes jeg Steve Lukather & co. fungerer på de roligste låtene. Både singlene Melanie og Mad About You er Toto opp mot sitt beste. Så får det være en personlig vurdering, eller smakssak, hva det egentlig innebærer.

Ingenting gjør meg mer trist enn å bivåne gamle og slitne storheter bli forbigått av unge og friske talent med tre, fire runder på tilsynelatende uendelige 10 000-metere. Jeg sitter igjen med litt av den samme følelsen etter å ha hørt Totos Mindfields. Samt et blødende gnagsår på trommehinnene. Klokkene ringer for siste runde men dinosaurene hører dem ikke.

Om skribenten

kommentarer