Scroll To Top

No Exit – Tiårets comeback!

Plater 14. februar 1999
Artister: Sjangre: , , , ,
Karakter

Valget var enkelt… det måtte bli en av de flate kvadratiske pakkene, den som kom fra fetter Hans (han visste alltid hva jeg likte, og omvendt)! Joda – Blondie var store på den tiden, det var new wave som regjerte, og dette bandet var et av de heteste navnene (selv om jeg i ettertid kanskje mer har oppfattet Blondie som et slags ABBA for viderekomne (for det var jo mye tøffere med band som The Jam og The Clash da). Det hersket derfor en viss skepsis, når jeg nylig fikk høre at heltene fra ’79 har begynt å røre på seg igjen – etter sytten år i dvale. Det kan da ikke gå bra? Eller?

Det tar ikke mange sekunder før den gode gamle Blondie-lyden igjen fyller rommet jeg sitter i (siden dengang noen kvadrat større, og betraktelig bedre lydgjengivelse) – men likefult; dette her er definitivt det samme bandet som jeg hadde avskrevet og plassert i historiebøkene forlengst! Deborah Harry, Chris Stein, Clem Burke og Jimmy Destri har ikke glemt gamle kunster, og gjør det attpåtil uten at det hele blir en flau klisje! Det er nesten som om de aldri har vært borte. Blondie anno 1999 er til å bli i godt humør av, og de er fullt på høyde med seg selv fra glansårene 1976-82.

Singelkuttet Maria nådde toppen av de britiske hitlistene for et par uker siden, og min reaksjon når jeg tilfeldig zappet forbi MTV idet den gikk over eteren, slo det meg at det var rart at jeg ikke husket akkurat denne låten, og at jeg samtidig reagerte på at de plutselig nå skulle få en hitlåt (joda, jeg la merke til at Debbie Harry virket en smule eldre!!). Jeg tenkte at låten sannsynligvis var brukt i en film, en TV-reklame eller noe, uten at jeg hadde fått det med meg. Men saken skulle vise seg å være en helt annen: dette var nytt – helt nytt! Og hvilken nyhet…; new wave-eraens store stjerner Blondie er tilbake!

No Exit er Blondies syvende studioalbum, og tro det eller ei: Den er fullt på høyde med deres mest legendariske: Parallel Lines (1978), Eat To The Beat (1979) og Autoamerican (1980).

Ikke vet jeg om det var pengene på medlemmenes kontoer som har tatt slutt, eller om årsaken er at de gjenforenes bare for å ha det moro, og samtidig glede sine gamle fans (og nå ut til nye generasjoner), men sikkert er det at det her fungerer! Årsaken er neppe at bandet har brukt de siste sytten årene på å gjøre denne platen ferdig, de bare beviser at de fremdeles kan sine saker, fordi de rett og slett fikk lyst å samarbeide igjen antar jeg. No Exit er som å komme til en nostalgisk himmel av gode popkomposisjoner, og det er faktisk vanskelig å finne svakheter på albumet.

Det sexy singelsporet Maria er nevnt, men allerede i åpningssporet Screaming Skin aner jeg at resten også kan bli bra. Her er finnes det legendariske ska-beatet som preget mange av new wave-bandene rundt 1980 (noen som husker bergensbandet Program 81 forresten?). Det er deilig å høre dette igjen, og samtidig vite at det er snakk om nytt materiale.

Videre formidler Harry og kompani den ene forrykende låten etter den andre, og fortsetter med Forgive And Forget, som forsåvidt er en typisk Blondie-komposisjon (litt Atomic-aktig i stilen kanskje), men samtidig preget av et moderne arrangement. De innfrir så det holder i tittelsporet som er bygget opp rundt Bachs Toccata & Fuge, som interessant er mikset sammen med Griegs Dovregubbens Hall, hvor rapperen Coolio bidrar på gjestevokal i et småtøfft rocka arrangement (en sikker hit!).

Double Take er en roligere låt, mens Nothing Is Real But The Girl igjen antyder at gode gamle Blondie har gjenoppstått! At Debbie Harry har syslet med jazz «etter» Blondietiden, kan høres på Boom Boom In The Zoom Zoom Room, som er smågroovy og fet. Heller ikke noen av de resterende låtene (Night Wind Sent, Under The Gun, Out In The Streets, Happy Dog, The Dream’s Lost On Me, Divine og Dig Up The Conjo) mangler sjarm, men blir muligens en smule nøytrale i forhold til de som er nevnt, men uten at de derfor trekker helhetsinntrykket nevneverdig ned.

Alt i alt er No Exit et særdeles vellykket comeback fra en svunnen gigant, og jeg spår Blondie lang levetid på hitlistene i månedene fremover, for her er det virkelig mange potensielle hitsingler å spore! Velkommen tilbake Blondie, dette var virkelig over all forventning!

Om skribenten

kommentarer