Scroll To Top

(This Is Normal – For normalt, kanskje…?

Plater 14. april 1999
Karakter

Noe av forklaringen ligger i at GusGus ser ut til å ha valgt en noe redusert alternativ stil på andrealbumet, og fremstår i en noe mer kommersiell versjon enn for to år siden. Det trenger nødvendigvis ikke være negativt, men varsellampene blinker, om ikke overdådig, så ihvertfall litt i bakgrunnen…!

Hitpotensialet er likevel større nå enn før. Albumet åpner med den allerede kjente Ladyshave, som i og for seg er et naturlig singelvalg fordi låten både er fengende og samtidig forteller en småmorsom historie om at det lureste gavetipset til dama kanskje ikke bør bestå av barbersaker myntet på kvinner. Neste singelslepp blir discolåten Starlovers, som igjen viser et mer kommersialisert GusGus, kanskje mer dreid mot markedet enn mot det rent kunstneriske som gjorde debutplata så interessant. Det beste med GusGus anno 1999 er at de virker troverdige i sitt forsøk på å kapre fans fra Pet Shop Boys, Electronic og lignende affærer, mens det samtidig må konstateres at markedet kanskje ikke trenger flere aktører på dette markedet – ihvertfall ikke når likheten blir så slående som i dette tilfellet. I flere spor tråkker GusGus nærmest andre elektriske discohelter på tærne (sjekk for eksempel ut Bambi – hvor til og med vokalen er som snytt ut av neseroten til Neil Tennant!). Jeg skal ikke påstå at disse låtene ikke er bra (for det ER de!), men aller best blir likevel islenderne i sine litt mer alternative perioder på platen. På spor som Teenage Sensation, Superhuman, Blue Mug og Acid Milk kommer dette tydelig opp til overflaten.

(This Is Normal gjenstår som en samling med låter som veksler mellom elektronisk disco, trip hop, acid jazz. I utgangspunktet ingen dum kombinasjon, men det kunne i forsåvidt stammet fra hvem som helst fra hvorsomhelst! Det vil mao. si at det særpregede islandske, som både Björk og tidligere versjoner av GusGus har vært flinke til å formidle, drukner litt i arrangementene. For å sette det hele på spissen kan det sammenlignes med et Bel Canto som mister sitt arktiske særpreg og begynner å produsere samlebåndspop á la Spice Girls med ett mål for øye: å selge mest mulig plater! Det skurrer, men fremdeles holder GusGus mål – såvidt!

Om skribenten

kommentarer