Schizophonic – Girlpower? Kontakt heller Manpower!
Dette er pop i ordets verste betydning. Så kjedelig innpakket at selveste sir Cliff Richard kunne brukt de fleste av låtene på sin neste patetiske samling av ufarlige tonekombinasjoner. Balladene på albumet er like kjedelige og pregløse som Thorbjørn Jaglands utredninger i Stortinget, og forsøkene på å være vamp i Goodnight Kiss omtrent like famlende. Eksotisk skal visstnok være stikkordet i Mi Chico Latino, en slags kloning av Madonnas La Isla Bonita. Det blir omtrent like latinsk og sexy som om Wenche Myhre skulle gjøre salsa med Kringkastingsorkesteret.
Bag It Up; her kjører Geri i gang dancerytmene. Med blåsere. Skrekk og gru. Det hele minner mest om et dårlig tysk Grand Prix-bidrag fra slutten av 70-tallet. Absolutt alt som finnes på denne skiva har du hørt før, bare i langt bedre utgaver. Dette er en samling av resirkulert oppgulp, blandet sammen på en så lite overbevisende måte at du trenger hypnose for å finne noe positivt ved den.
Samtidig er Schizophonic så kjedelig at du risikerer å bli fysisk dårlig av å lytte til den. Eneste lyspunkt i så henseende er de tilfellene av ufrivillig komikk hun utsetter seg selv for. Lytt til Let Me Love You. Geri goes to India! Platen er en fornærmelse mot alle oppegående musikere som hver dag sliter skjorta av seg i kampen for en platekontrakt. Men, men – det er ikke dårligere enn Spice Girls, om det kan være noen trøst, Geri?
