Scroll To Top

Ágætis Byrjun – Et nærmest perfekt musikalsk verk

Plater 10. august 1999
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Sigur Ròs har vært et undergrunnsfenomen en stund nå. De har bygd opp en liten, trofast tilhørerskare via to EP-utgivelser, og fått internasjonal anerkjennelse blant annet ved at Thom Yorke har trykket dem til sitt bryst – noe som blant annet har medført at de skal være oppvarmingsband for Radiohead på Europa-turneen deres. Det er imidlertid ingen grunn til at det skal stoppe der; Ágætis Byrjun er nemlig en stemningsfull, musikalsk höjdare av de helt sjeldne.

Vokalist Jonsi manøvrerer oss gjennom platens ni spor på sin oppdiktede islandske dialekt hopelandish, som egentlig er mer lyder enn artikulert vokal, og synger på en måte temmelig lik Joakim Bergs (Kent) – svært inderlig og sart… ja, nærmest religiøs. Han er akkompagnert av et avansert lydbilde som varierer fra spinkle gitarer til svære vegger av lyd og støy – det blir fra første stund av klart at man har med geniale stemnings-makere å gjøre her. Det finnes ikke ett dårlig øyeblikk på denne platen – den river deg med inn i en mytologisk verden og henfører deg til den grad at det liksom ikke gjør noe at man ikke aner hva det synges om.

Høydepunkter? Tja, det fins ingen spor som trekker ned på dette albumet, men jeg vil gjerne nevne Svefn-G-Englar, Starálfur og Viar Vel Tl Loftárasa som helt utrolige bra verk. Måten Sigur Ròs klarer å kombinere «organiske» instrumenter som kirkeorgel, trompet og fiolin med teknologiske nyvinninger på er ualminnelig vellykket, og man sitter nærmest hoderystende tilbake. Dette er intet album man spiller på et vorspiel; det både krever og fortjener annen type lytting. Gjerne i et rom med dempet belysning og med godt selskap. Negative mennesker kan finne på å kalle dette for «flinkismusikk» eller «et typisk kritikeralbum», men slike folk kan du bare gi jamt faen i.

Ágætis Byrjun griper deg ved hjerterøttene fra første sekund av og slipper ikke taket før etter godt og vel sytti minutter. Når det hele er over sitter man igjen med reiste nakkehår, gåsehud og en euforisk følelse av den typen man får etter å ha opplevd et nærmest perfekt musikalsk verk.

Det er bare å løpe og kjøpe dette albumet med én gang; det vil være ubeskrivelig godt å ha når de kalde høst- og vinternettene setter inn.

Om skribenten

kommentarer