Scroll To Top

Cruisin – Norsk rockabilly viser vei

Plater 14. august 1999
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Jeg tør komme med den påstanden at denne plata godt kunne vært produsert for førti år siden. Det hadde ikke skapt noen revolusjon i samtiden. Revolusjonerende er den derfor ikke i dag heller, men det er sjelden kost å finne en rotekte norsk rockabilly plate. Når resultatet blir så godt som det har blitt er det hele både interessant og prisverdig. Fra før av har vi Vidar Busk og hans True Bellivers, Hot Rod T står på ingen måte tilbake for dem. Musikalsk er de også enda mer rendyrket rockabilly. Den godeste Busk er forresten gjesteartist på ett av sporene, Got My Eyes On You, forøvrig en av platens desidert sterkeste låter.

Nå er det sikkert ikke helt klart for alle hva «rockabilly» innebærer. Det er egentlig ikke så lett å forklare, men du er aldri i tvil om hva det er hvis du får hørt det. Det er en enkel form for rock og blues (jeg vil også legge til schiffle) som er uløselig knyttet til myten om femtitallets stil og væremåte i Amerika. Musikken er hurtig med enkle riff og mye steelgitar. Cruisin’ er intet unntak og ord som: «baby», «mama», «yeha», «honey», «cowboy», «hot», «alright» etc. går stadig igjen i tekstene. Men det er ikke bare maskulinitet, her er også varm humor. Spor nummer syv for eksempel, Battle Of The Bridge, starter med sauebreking. Den forteller en historie om tre hundre sauer som skal over en bru med en heks under. En låt i beste folkeeventyrtradisjon som burde ha potensiale til å slå an.

Nå operer Hot Rod T i et marked hvor de fleste tilhengerne av stilarten nok helst bruker pengene sine på eldre klassiske utgivelser enn på nye band. En kan derfor lure på hvem denne platen er myntet på. Grupper som Hot Rod T, Vidar Busk og likesinnede har absolutt sin base som liveband. Det er f.o.f. her de treffer sitt publikum. Hot Rod T har lang turnevirksomhet bak seg. Cruisin’ burde derfor være et must for dem som har gledet seg å deres konserter. Platen kan også trygt anbefales til folk som synes amerikansk rockabilly er topp, folk som vil ha en real partyplate litt utenom det vanlige og til folk som er glad i å danse swing(!), og ellers folk som synes musikken var bedre «før i tiden».

Hvis jeg skal finne noen skyggesider ved denne utgivelsen så må det bli det hele føles ganske forutsigbart. Dette er nytt materiale bevares, men man sitter likevel igjen med inntrykket at «en har hørt det før». Jeg klarer heller ikke helt å bestemme meg for om bandet er fylt opp av klisjeer eller om de har en stil og spiller en musikk som er kjemisk fritt for slikt. Stilarten er uansett svært befengt med myter og nostalgi. Med jevne mellomrom har aviser artikler om rockabilly miljøet i Norge. Det skal visstnok være omfattende. Dette ble også klart da Hot Rod T skulle ha releaseparty på Muddy Waters i Oslo seint i august i år. Etter sigende stinn brakke og stormende jubel. Det er i så fall «live» og ikke på plate gruppa virkelig får vist hva de står for.

Styrken til Cruisin’ er litt av det samme, nemlig at den er så rendyrket som den er. Kanskje like greit at den er forutsigbar? Særlige teknologiske eller musikalske krumspring hadde nok tatt hele sjela vekk fra plata. En tur i platebutikken er uansett ikke bortkastet.

Om skribenten

kommentarer