Scroll To Top

Industrial Silence – Flott totalopplevelse

Plater 29. august 1999
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Det er likevel ingen bombe at Madrugada låter bra gjennom et helt album, men det er ekstra hyggelig at de klarer å innfri de skyhøye forventninger, som er gitt i form av to glimrende forhånds-EP-er samt en gigantisk hype iscenesatt av andre musikkritikere.

Men du kan heldigvis slappe helt av, for i dette tilfellet stemmer nesten alt du har hørt! Industrial Silence har massevis av kvaliteter som er et mesterverk verdig.

Det er lett å trekke linjer til fjorårets Midnight Choir-album Amsterdam Stranded, da hele produksjonen til tider kan minne om deres geniale utgivelse.

Men så har da samme Tom Skjeklesæther en del av kontrollen her, da han også er Madrugadas manager! Likevel er Madrugada et helt annet prosjekt enn Midnight Choir, og de er ikke alltid like lavmælte i sin form, selv om det låter like vakkert når de ikke støyer, som de gjør i mye større grad enn MC gjør. Det fine med Madrugada er at selv i sine mer bråkete stunder, gjør de med eleganse og harmoni (jeg vet det høres rart ut, men slik er det!).

Melankolien går ellers som en rød tråd gjennom hele produksjonen hvor vokalist Sivert Høyem hulker sårt minst like flott som en hvilken som helst Chris Isaak, Grant Lee Philips eller Paal Flaata for den saks skyld. Høyem får uansett frem masse identiet gjennom sine (dype) stemmebånd, og håndeter jobben som vokalist med orginalitet og innflytelse.

Ellers viser de andre medlemmene i bandet seg også som habile musikere. Av sporene er det særlig første halvdel av platen som markerer seg, hvor åpningslåten Vocal umiddelbart sitter som den skal, og singelen Beautyproof – som allerede har markert seg på de «riktige» radiostasjonenes spillelister – skaper en atmosfære som fungerer. Den aldeles nydelige Shine er rett og slett ufattelig vakker, mens en ny versjon av Higher (som var inkludert på New Depression EP som kom tidligere i år) også et av albumets mange høydepunkter. Til gjengjeld er hit’en fra samme EP, The Riverbed, ikke med på albumet.

Videre leder Madrugada oss videre gjennom sine melankolske landskaper med sin «new depression», og veksler mellom det sårt vakre og det noe mer aggressive, gjennom den ene høydaren etter den andre (Sirens, Strange Colour Blue, This Old House).

Men for all del; også siste halvdel av albumet består av masse flotte komposisjoner, men det glir kanskje ikke like jevnt som i den første delen. Fiffige og spenstige arrangementer er med på å gjøre Industrial Silence til en fantastisk totalopplevelse, hvor det spenstige bredformats lydbildet samtidig bør trekkes fram, da det er unikt i norsk sammenheng.

Det er liten tvil om at Madrugada nå for fullt har markert seg som ett av de nyere store navn innen norsk moderne rock, og har med debutalbumet bevist at de fortjener all den oppmerksomhet som allerede har svirret rundt dem en stund. Ved siden av navn som BigBang og Poor Rich Ones, ser det ut som vi sammen med Madrugada går en lys framtid i møte, sett med norske rockøyne!

Om skribenten

kommentarer