Scroll To Top

Twelve Months, Eleven Days – Kunne vært verre…

Plater 14. oktober 1999
Artister: Sjangre:
Karakter

Barlow har som komponist (tro det eller ei) hevet seg minst et hakk eller to siden hans forrige album, Open Road, og han navigerer seg sånn noenlunde trygt i havn denne gang. Han begynner kanskje å bli voksen eller noe (han har etterhvert rukket å bli 28 år) da visse ting røper at han fokuserer i retning voksenpopmarkedet framfor fjortispopen som han hittil har konsentrert seg om. Enkelte spor, som singelen Stronger, har faktisk blitt en helt ålreit soulpop-låt som burde ha slått an på hitlistene. At den ikke ble den suksessen man kunne ha trodd sier en del om publikums forventninger da denne står som en av guttens få gode låter, men som faktisk aldri fikk et fotfeste hos hans gamle platekjøpende fans, verken hjemme i England eller i Europa forøvrig.

I tillegg til Stronger, gjør Gary Barlow et nytt forsøk å bli en slags «neste genarsjons» George Michael med låten Wondering, som kan minne om en alternativ versjon av Michaels lekre Fastlove. Kopist eller ikke; Barlow levner ingen tvil om hvem som er hans store forbilde da han prøver så godt han kan å leve opp til sitt store ideal. At George Michaels tidligere produsent John Douglas står bak deler av produksjonen her er neppe en tilfeldighet. Det bør legges til at Barlow fungerer sånn noenlunde i sine uptempo-låter, men går på tryne så det hyler i de fleste balladene. Her har han fremdeles masse å lære før han er i nærheten av å kunne bli en utfordrer til Michael. Barlows stemme er en av grunnene til at balladene aldri blir annet enn patetisk og sentimentalt vrøvl. Produksjonen bærer ellers preg av enkle løsninger, hvor sløve trommemaskiner ser ut til å ha kontrollen innen de fleste arrangementene. Med andre ord: det er som det alltid har vært i sjangeren «guttepop» hva arrangementer gjelder! Likevel finnes det heldigvis unntak. Gary Barlow kan nemlig også fungere i balladesammenheng, og får to små ekstrapoeng for Lie To Me og avslutningssporet Yesterday’s Girl.

Alt i alt gjør Gary Barlow i det minste et tappert forsøk denne gang. Han befinner seg likevel milevis fra erkerivalen Robbie Williams og er ikke i besittelse av så mye som en liten brøkdel av ex-kollegaens musikalske karisma. Likevel føler jeg kanskje at produktet må tas for hva det er, og i så måte fungerer Barlow bedre enn tidligere (inkludert årene i Take That).
Med tanke på all dritten som herjer hitlistene for tiden beveger den samme Barlow seg faktisk opp en etasje – både fra sine girlpower-konkurrenter i form av alle solo-Spice prosjektene og alle boyband som forsøker å erstatte Take Thats rolle som førstevalget innen kategorien «ungpikeidoler». Sett under ett låter faktisk Twelve Months, Eleven Days bedre enn Backstreet Boys og Boyzone tilsammen, så da så!!!

Om skribenten

kommentarer