Scroll To Top

En klassiker innen moderne amerikansk rock

Weezer - "Weezer"

Plater 14. oktober 1999
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Det gjør jeg! Weezer er faktisk et av de mest interessante band som har kommet fra statene på nittitallet og de bør ikke undervurderes. Weezer spiller nemlig intelligent fuzzgitarpop og har et humoristisk tilsnitt i sangene sine som deres mange etterfølgere definitivt ikke klarer å oppdrive. Bandet startet nerdetrenden i amerikansk rock og har fått mange bleike kopier diltende i fotsporene sine. Det at selv streitinger kan spille rock er noe som tiltaler mange, meg selv inkludert. Likevel er det bare Weezer som har klart å lage troverdige, morsomme, tiltalende og melodiøse sanger om stakkarslige tapere. Sanger som selv far kan synge med på.

Weezer starter med My Name Is Jonas, en sang som inkluderer en lekker akustisk gitar i tett samspill med fuzzgitaren. En ordentlig godlåt som setter tonen for resten albumet. Tempoet settes litt opp i No One Else som handler om en idiot som ikke vil dele dama med noen andre. «I want a girl who will laugh for no one else. When I’m away she leaves her make-up on a shelf. When I’m away she never leaves the house». Glimrende! Deretter kommer The World Has Turned And Left Me Here, en låt som er som skapt til å bli glad av. En absolutt nydelig gitar og en tekst om noen som har det kjipere enn en selv, kan det bli bedre?

Godsangene triller bare på: Buddy Holly, The Sweater Song, Holiday, In The Garage (en hyllest fra garasjerockeren til garasjen) osv. osv. Men det er ikke bare sangene som er gode. Liker man gitaren sin vrengt og lettere aggressiv med deilige hooks, så er man solgt etter å ha hørt låtskriver, vokalist, sjef og gitarist Rivers Cuomo skylle ut sine sære følelser gjennom strengene. Trommisen går til jobben med en god porsjon sunn aggresjon og slår så flisa fyker og bassisten (Matt Sharp – nå frontmann i The Rentals) gjør sakene sine slik en bassist skal og må. Ikkeno tullball!

Alt dette er vel og bra, men det er «feelingen» som gjør Weezer. Glade melodier med tragikomiske tekster om mennesker fulle av feil, ofte med en følelse av at det er selvopplevde gjerninger, gjør at det hele blir fryktelig ærlig. Ærlig og realt om rare tanker og ting vi gjør, uten å helt vite hvorfor.

Jeg klarer egentlig ikke å si nok bra ting om denne plata. Den er et sjarmtroll og en hjertevinner av de sjeldne. Rett og slett kos å høre på og det er umulig å bli lei den. Du tar deg seg selv i å synge på sangene både titt og ofte. De setter seg fast og vil ikke gi slipp. Jeg anbefaler den til alle som er glade i musikk og som ikke har noe i mot å smile når stereoen står på. En klassiker innen moderne amerikansk rock. Etterfulgt av den mørkere, men minst like gode Pinkerton fra 1996. Når kommer den tredje?!!!

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer