Scroll To Top

Westlife – Som forventet: Passe klissent – passe søtt – veldig unødvendig!

Plater 14. oktober 1999
Artister: Sjangre: ,
Karakter

90-tallet har mer enn noe annet tiår vært preget av enkle kommersielle løsninger på popmarkedet, og i så måte er debutantene i Westlife intet unntak. Det er selvsagt også i dette tilfellet snakk om bittersøt popmusikk konstruert for å pirre tenåringsjenter i pubertetsalder. Vi ser det samme hver gang; de opprinnelige guttestjernene blir eldre og blir for gamle for markedet etter noen år i omløp, og nye guttegrupper kommer avløsende til. Hvem pokker bryr seg for eksempel om hva gutta i New Kids On The Block holder på med i dag? Backstreet Boys og Boyzone ser forøvrig ut til å ha begynt å tenke på å melke det de kan av muligheter som de mest fremtredende medlemmene i gruppene kan få til som soloartister. Alle som på ett eller annet vis er opptatt av musikk kan ikke ha unngått å registrere at i det minste Robbie Williams hadde noe å fare med. Jeg tipper at Westlife blir et av de heteste navnene innen sjangeren de neste par år, før også de sakte vil trekke seg tilbake etterhvert som de nærmer seg 25-årsalderen etter å ha fått fylt opp bankkontoene sine. Medlemmene i Westlife er forresten alle i alderen 18 til 20 år, så vet du det!

Tenker man videre på selve musikken som tilbys på det selvtitulerte albumet, er det som serveres på ingen måte verken overraskende eller særlig oppfinnsomt. Det er like glatte og klissete popsvisker som vanlig, hvor det også er gjort plass til noen gamle «schlagere» (Terry Jacks’ Seasons In The Sun og Extremes More Than Words serveres i versjoner som er veldig mye mer kvalmende enn originalene). Ellers er oppskriften som seg hør og bør innen segmentet; enkle lette popsvisker fremført med søte vokalharmonier og ditto arrangementer.

Det beste som kan sies om Westlife er at dette er en gruppe som er flinke til å synge flerstemt. Selv om musikken i seg selv er like spennende som den fjortende reprisen av en Mot I Brøstet-episode, slår det meg at de fem ungpikeidolene likevel låter bedre enn sine «forfedre». At de er bedre, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at de faktisk er dyktige. Det har kanskje å gjøre med erfaringen deres assisterende produsent Ronan Keating (Boyzone) har. Westlife vil garantert fenge ungpikehjertene da de alle er like søte og fotogene som du nok allerede har gjettet. Gruppen er akkurat passe flinke, og har fått med et knippe akkurat passe ufarlige popsanger på albumet sitt. De er sikkert flinke til å danse koreografisk korrekt i videoene sine også, så jeg kan vanskelig se at dette kan slå feil. Jeg aner høye salgstall for albumet, en spådom som støttes av at deres to første singler, Swear It Again og If I Let You Go, begge allerede har nådd toppen av de britiske singellistene.

Jeg var i utgangspunktet innstilt på at jeg skulle være snill i min bedømmelse av Westlife, men det er ikke til å komme forbi at hele konseptet er og blir en stor provokasjon! Hvem har bestemt at småjenter absolutt skal måtte fores med dårlig musikk – og at det gang på gang skal tilbys blåkopier av ting vi har sett og hørt etpar dusin ganger tidligere? Verden hadde vært en mye bedre plass om noen av de pengegriske sjefene i plateselskapene kanskje hadde brukt like mye tid og penger på å utvikle noen faktiske musikalske talenter enn dette intetsigende mølet. Det er faktisk mulig å både være i besittelse av det å kunne tenke nytt og samtidig kunne ha en viss kommersiell appell…

Om skribenten

kommentarer