Scroll To Top

Yeah – The Wannadies med stø kurs!

Plater 14. oktober 1999
Artister: Sjangre:
Karakter

Det første som slår meg med svenskenes siste album er hvor sjarmerende låtene deres er. Hør bare på tittellåten Yeah, for ikke å snakke om åpningssporet I Love Myself, Don’t Like You (What The Hell Are We Supposed To Do) og den garanterte hiten Big Fan. The Wannadies er enda et svensk band som er i besittelse av et naturtalent av en komponist i form av Pär Wiksten, når det gjelder å lage klassiske poplåter med drivende gode refrenger. Vi har visst dette fra før gjennom klassiske popperler som You And Me Song, How Does It Feel, Might Be Stars, Hit og Shorty (for å nevne noen få). Etter det internasjonale gjennombruddet bandet fikk etter å ha bidratt på soundtracket til Romeo & Juliet (forøvrig samtidig som et annet svensk band gjorde det samme; The Cardigans), har The Wannadies blitt tildelt masse spilletid på MTV og utallige radiostasjoner, og dermed nådd ut til et stort publikum. Intet taler for at det skal gå i den motsatte retningen etter Yeah.

Ric Ocasecs tilstedeværelse bidrar til at The Wannadies ikke gjentar seg selv, men fører bandet med stø kurs mot et enda bredere publikum. Med en slik produsent og en så dyktig låtsnekrer skal det mye til for at resultatet ikke blir bra. Det faktum at The Wannadies oppstod som en slags protest mot at forbildene i Pixies og The Clash ikke lengre eksisterte som band, ville svenskene videreføre arven fra sine helter. Jeg skal ikke påstå at de har lyktes med å overta den ledige tronen etter disse, men det levnes liten tvil om bandets kredibilitet.

The Wannadies lever lykkelig på sitt noe naive, men svært så sjarmerende image, og har på den måten skapt seg en greie som alle som liker klassisk pop- og rock’n’roll bør kunne like. På samme måte som Suede, eller Weezer om du vil, fungerer denne enkle, men lekre popmusikken sitt eget uavhengige liv, på tvers av alle trender og retninger vi ellers ser.

Om skribenten

kommentarer