Scroll To Top

Here We Go Then, You And I – Ja…? JA…

Plater 14. november 1999
Artister: Sjangre:
Karakter

Salget går i det minste strykende for Abel, men platesalg er ikke alltid ensbetydende med kvalitet. Likevel, dette er utvilsomt det beste som har kommet fra den kanten siden Hugger Mugger ble sluppet og datidens beste norske rockband skred inn i den store rock’n’roll historieboka.

Abel er etter hvert blitt mer pop proporsjonalt som årene har gjort seg gjeldende. Veldig pop, og kanskje også veldig tam og ufarlig. Hvor har det blitt av energien som kjennetegnet Abel tidligere? Til tider slentrer vår helt småinteressent seg gjennom smålunkne arrangement. Og vi lurer på hvor dette fører hen. Det blir noe uforløst over det hele og savnet etter et klimaks blir til tider nesten plagsom påtrengende, Morten! Bullet Me!

Men så er det noe som skjer, vi takker vår frelser. Let The Good Times Roll, sier vi og kaster oss i gulvet i ren takknemlighet. Og med ett åpnes øynene for at den tilsynelatende dekadente middelmådigheten vi holdt på å drukne i, inneholdt noe som Morten Abel faktisk behersker, nemlig gode låter. The Whistler, et av platens sterkeste spor, er Abel i en langt mer nedtonet form. En drakt som kler ham langt bedre enn mange av de rett og slett vassne arrangementene som drukner enkelte av låtene i meningsløs identitetsløshet. Lytt til akustiske Dad’s Girl så får du et inntrykk av hvor god denne platen kunne ha vært.

Men som sagt: Here We Go Then, You And I, er ikke noe dårlig album. Men frustrasjonen brer seg når den sjelen og nerven man savner, dukker opp i albumets fire siste spor. For høstmørke kvelder? Neppe. Men var du September When-fan, er dette light-utgaven. Og var du det ikke, er det nok spiselig likevel. Men i historiebøkene havner det ikke.

Om skribenten

kommentarer