Scroll To Top

Sub – Ingen tradisjonell samleplate

Plater 5. desember 1999
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Merittlisten til Reiersrud er mildt sagt imponerende. Han har spilt med storheter som Stevie Ray Vaughan, Buddy Guy, Dr. John, Rick Danko, Joe Cocker, Sultan Kahn og David Lindley. Han har også medvirket på flere utgivelser med norske artister, blant annet Jonas Fjeld. Men selv er han ikke lett å bli klok på, musikalsk sett.

Særlig for en musikkritiker som helst liker å sette musikken i bås. Den forrige utgivelsen, Soul Of A Man, var en mer rendyrket r’n’b-plate med tøffe gitarer. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Sub kjennetegnes av mangfoldet mellom soul, folkemusikk, blues og rock. Og ikke minst kvalitativt, ved at den strekker seg over en 17 års periode fra 1982-utgivelsen Rooster Blues (med Four Roosters) til i dag. Resultatet er en 16-spors plate (hvor det meste riktignok er hentet fra 90-tallet).

Ja, det var denne båssettinga da, den passer ikke helt til Knut Reiersrud. Et generelt trekk er likevel at musikken hans får et noe pompøst trekk med mye klang og avanserte arrangementer. Dette er imidlertid ikke noe negativt, tvert imot. Her er flere innspillinger gjort i kirker og katerdraler noe som gir lydbildet en herlig klang som ikke kan gjenskapes i noe studio.

Det passer også melodiene til Reiersrud meget godt. Musikken er på mange måter sakral i sin fremføring, noe som til og med gjelder de mer rendyrkede blues- og rockarrangementene.Reiersruds gitarspill er briljerende på samme måte som det er imponerende. Utvalget på Sub er således meget lyttervennlig musikk som fortjener et godt stereoanlegg for å få full lytteropplevelser. Dette er musikk for sene nattetimer om man vil. Særlig gjelder dette melodiene: Min Død Er Meg Til Gode, Anna, Same Thing og I Don’t Feel Noways Tired.

Som på så mange samleplater inneholder også denne et helt nytt spor, Weakness Is A Thing Called Man. Og dette er etter undertegnedes mening også et av de beste og mest spennende sporene på platen. Umiddelbart kan den minne om den britiske gruppa The The i lydbilde og spesielt vokal. Men den har sine egne karakteristika bl.a. ved at Reiersrud har samplet inn stemmen til blueslegenden Howlig Wolf flere steder. Å sample inn litt småprat fra gamle blueslegender er noe Reiersrud gjør flere steder, med stort hell.

Han har også tatt med to melodier som han ikke har skrevet selv. Mest kjent er Willie And The Handjive som kanskje er best kjent i Eric Claptons versjon. Også Hit Me With Your Fingerpicks burde være kjent for de fleste fra en herværende reklamefilm. Det som likevel gjør dette samlealbumet spesielt er utvalget. En del rariteter er tatt med noe som er med på å gjøre Sub mer til en dokumentasjon på personen Reiersrud enn som en oppsummering av karrieren.

Om skribenten

kommentarer