Scroll To Top

Hagnesta Hill – Förbannat bra!

Plater 14. desember 1999
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Bevares, ikke det at norske band ikke har noe å by på, men det slår meg hvordan svenskene gang på gang serverer noe av den mest innbydende av musikk som lages om dagen.

Hagnesta Hill viser Kent seg som et av de aller sterkeste skandinaviske popnavn. Singelen Musik Non Stop som har markert seg som en av årets flotteste singler er kanskje det aller beste sporet på dette albumet. Men fortvil ikke, Kent byr på tolv ytterligere spor som ikke er nevneverdig svakere. Albumet lukter kvalitet lang vei, og det er også hva vi får.

De som kjenner Kent har kanskje registrert signaler dette bandet har posert i media med. «Det känns skönt att spela i världens bästa band» som vokalist Joakim Berg nylig uttalte i et TV-intervju sier det meste om saken. Om han har en god nok grunn til å komme med slike påstander kan utvilsomt diskuteres, men at han har et godt poeng er klart.

Og dersom han ikke spiller i verdens beste band, så spiller han kanskje i Skandinavias beste – i hvertfall akkurat nå! Allerede på førsteplata Kent (1995) framsto bandet som usedvanlig sterke debutanter. De fortsatte ferden med svenskspråklige låter på Verkligen (’96) og på Isola (’97).

Inntrykket var grundig styrket før de i fjor fulgte opp med en engelsk versjon av Isola. Foreløpig foreligger det bare en svensk versjon av Hagnesta Hill, men også her er en engelsk variant planlagt. Alt tyder på at de vil lykkes uansett hvilket marked de konsentrerer seg om, for Hagnesta Hill har blitt en fordømt bra plate.

For det første sitter Kent på et knippe svært smekre poplåter. Tekstene er jevnt over velskrevne observasjoner av livets mange utfordringer som de pakker inn i melodilinjer som kunne fungert som mal for hvordan en låt skal bygges opp når det gjelder vers og refreng. I tillegg har de funnet sin formel når det gjelder arrangementer, for i lydbildet som skapes avsløres et solid og grundig forarbeide.

Allerede i åpningssporet Kungen Är Död skrus forventningene til resten av platen opp til høyeste nivå. Og Kent skuffer ikke. Videre er det nesten irriterende å registrere at nesten alt låter like uforskammet bra. Revolt III, Musik Non Stop, Kevlarsjäl og Ett Tidsfördriv Att Dö För er bare begynnelsen på underverket Eskiltunas store sønner setter i sving i mitt sinn som tilskuer.

Det er som om alt annet i verden blir uvesentlig når man blir presentert for musikk som dette. Kent er kanskje ikke veldig originale i sin form, men det er likevel virkelig vanskelig å ikke la seg suge inn i deres eget lille paradis av musikk.

Samtidig makter Kent kunststykket å ikke gjenta seg selv, verken i forhold til tidligere utgivelser eller i forhold til andre artisters ytre påvirkning. På Hagnesta Hill varieres det fra såre ballader via disco og synthpop til ekte rock’n’roll.

Referanselinjer kan trekkes til såvidt forskjellige navn som Depeche Mode når det gjelder fiffige arrangementer, Radiohead angående stemning, ABBA hvis vi tenker på oppbygging av perfekte poplåter og Rolling Stones når det er snakk om å få fram det som gjør rock’n’roll levende. Det er likevel aldri snakk om at Kent blir kopister da bortimot alt de gjør på Hagnesta Hill står godt forplantet på stødig (svensk) grunn.

Svensk popmusikk er for tiden det beste markedet har å by på, og da inkluderer jeg gigantnasjoner som Storbritannia og USA. The Soundtrack Of Our Lives, Weeping Willows, The Cardigans og The Wannadies er bare noen av dem som har dominert den interessante del av popmarkedet med sine engelsspråklige plater de siste par år, mens landsmennene i bob hund og Thåström, som nylig returnerte med sitt beste album på evigheter, har gjort sine ting like overbevisende i svensk språkdrakt.

Kent overgår dem alle med denne utgivelsen, og makter på en fremdragende måte å gjøre det umulige mulig ved å innfri over all forventning. Mer er det ikke å si om Hagnesta Hill – den må bare oppleves!

Om skribenten

kommentarer