Scroll To Top

Hælvetes Dyster EP – Norges mørkeste synther!

Plater 14. januar 2000
Karakter

Skjønt musikalske referanser er der nok av, men da må vi tilbake til 1980-tallet og artister som Nitzereb, Front 242, Ministry og sist men ikke minst: Kraftverk. Dette er nemlig rå – til tider brutal – synthrock, eller synthgoth om man vil. Det er uansett en sjanger som ikke har hatt kommersiell interesse de siste ti årene, men som altså lever i beste velgående på klubber og mindre plateselskaper. Dette var ikke minst den nylig avvliklede Oslo Synthfestival et godt eksempel på, en festival hvor også Anax Imperator deltok.

Hælvetes Dyster EP inneholder i alt 6 låter hvor to av dem er liveopptak fra konsert. Og det er faktisk liveopptakene som imponerer mest, selv om lyden her står noe tilbake for studiopptakene. De er mer livaktig fremført og røper en spilleglede og et talent som til tider mangler i de mer technofiserte studioinnspillingene. Dette er i seg selv et godt tegn og viser at vi har og gjøre med et seriøst band og ikke en gjeng unge menn som har lekt seg i studio. Men det forteller også en annen ting, nemlig at bandet har atskillig å hente på studioarbeid og produksjon. Det kan virke som om lydbildet henger igjen i forbildene og inspirasjonen fra 1980-tallet og at man ikke har fått med seg den rivende tekniske utviklingen på området. Særlig pent er det ikke, og det var vel strengt tatt ikke meningen heller. Aggrosynth er en gammel betegnelse som er ganske dekkende for musikkstilen, en sjanger Anax Imperator mestrer bra. Men det kunne raskt ha blitt atskillig bedre. Først og fremst må vokalen opp på et annstendig nivå! Et godt eksempel i så måte er andre sporet Pendæmonium, platas kanskje mest krevende stykke. Dette er en låt som som ligger nærmere Sisters of Mercy i stil, men som likevel ikke tåler sammenligningen på grunn av en noe uferdig produksjon og ikke minst manglende vokalprestasjoner.

Helheten er likevel god. Hælvetes Dyster EP er et helstøpt produkt som vokser ved flere gjennomlyttinger. Samtlige seks låter fenger og berettiger sin eksistens på utgivelsen. Platen har imidlertid også åpenbare mangler, først og fremst på produksjonssiden. Lydbildet preges av at det er litt tynt. Det er for spinkelt i forhold til aggresiviteten i låtmaterialet og det skjærer for mye i ørene når volumet skrus opp. Dette kan selvsagt kompenseres med en fetere produksjon, men aller best ville det vært å legge til et instument. Dette blir selvsagt høyst subjektivt, men skulle jeg gi et personlig råd til Anax Imperator måtte det være å innlemme en gitarist i gruppa. Låtmaterialet ellers holder absolutt mål og viser at det ligger større talent bak. Et høydepunkt er tredjesporet Head hvor man har klart å forene en fengende melodilinje med et originalt og ikke alt for overdådigt arrangement. En mulig «hitlåt» med litt bearbeidelse. Tekstmessig har jeg egentlig ikke så mye å tilføye. Med fare for å tråkke i salaten vil jeg hevde at selve meningen og budskapet i tekstene blir underordnet i denne sjangeren. Her er det viktigere med meldinger og utrop enn med noen sammenhengende budskap slik vi finner det i tradisjonell popmusikk. Dette synet underbygges også av at mye av teksten er vanskelig å få med seg da den blir brølt ut eller overdøvet av arrangementet.

Musikken til tross, det er ikke til å komme utenom at det er platetittelen og navnet på produksjonsselskapet som stjeler mest oppmerksomhet. Om man ikke lar seg provosere så blir man i alle fall moret av en tittel som Hælvetes Dyster EP og Hæstkuk Produktions. Det har også vist seg å være genialt med tanke på all oppmerksomheten det har gitt samt det faktum at tittelen skiller dem fra andre og mer selvhøytidlige gothband. Det blir likevel et disforhold her: Innholdet på plata er alt annet en komisk og ironien har forsvunnet alt etter første strofe. Det har blitt en dyster plate med en komisk tittel.

Jeg kan likevel ikke dy meg: Bergensavisens (BA) anmelder sammenlignet Nikolai Kleppes sangprestasjoner med dem til en brannsupporter på slutten av sesongen. Dette er nok en fornærmelse… mot Brannsupporterne. Det er helt greit at stemmen gjerne skal være slik, men om den godeste Kleppe ikke kan synge (noe det er godt mulig han kan!) ville det være å anbefale at han dreier stemmen litt dypere og renere slik at det ikke bare blir hes brøling av det. Dette er særlig med tanke på en eventuell albumutgivelse, det blir rett og slett for slitsomt å høre på i lengden. Og et album bør absolutt komme! Musikkstilen Anax Imperator er eksponenter for er til de grader mangelvare på markedet slik at de bare av den grunn kan kalles innovative. Kvalitativt holder de absolutt mål. Gi dem en platekontrakt og slipp de løs i et dyrt lydstudio, så gleder vi oss til å høre resten!

Om skribenten

kommentarer