Scroll To Top

We Have Come For Your Parents – Sinnatagger som er ute etter foreldra dine!

Plater 14. januar 2000
Artister:
Karakter

Amen ble født i en kjeller i Los Angeles for fem år siden, og ble i sin tid startet av Casey Chaos. Opp igjennom årene har det, naturlig nok, vært en del utskifting av medlemmer, som i alle andre band. Etter hver kom den eksisterende line-up til syne. Shannon Larkin slo seg sammen med gutta og bestemte seg for å spille trommer. Larkin dro med seg vennen sin Sonny Mayo fra Snot og etter Lynn Straits død (R.I.P.) fulgte også bassist John Tumor.

Begavede musikere, javisst, men mange lurte nok på om dette samarbeidet kom til å fungere bra, spesielt med tanke på at store deler av bandet hadde mistet en god venn. Men debuten, den selvtitulerte plata Amen, beviste dette med all sin styrke og bandet høstet gode kritikker både fra presse så vel som dedikerte hoder i genren. Bandet gjorde så en god del turnevirksomhet i tiden etterpå, men det siste året har de mer eller mindre jobbet med oppfølgeren. Og jeg kan allerede avsløre at platen jeg nå sitter med i hånden så absolutt er på høyde med debuten!

Plata åpner som et uvær med låta CK Killer, hvor de sender et lite «fuck you» til hele motbransjen som skal ha oss alle til å se likedan ut. Godt budskap forsåvidt, men låta er likevel et av de svakere sporene på plata. Men så går det rett opp med låter som Refuse Amen, Justified og The Price Of Reality.

Både bassen og gitaren er tight som faen og i bakgrunnen ligger nesten konstant en planlagt støy av gitarer som gir hele plata et bråkete og rufsete, men likevel veldig musikalsk lydbilde. Trommene sitter også akkurat der de skal, og man får rett som det er lyst til å hamre på ett eller annet. Casey Chaos takler jobber som vokalist godt, og jeg får til tider assosiasjoner til Jello Biafra, mulig også på grunn av musikken.

Andre godlåter på plata er Under The Robe og rockefotlåten Ungreateful Dead. Plata er som debuten produsert av Ross Robinson, som alltid fører til at bandet yter maks. Men egentlig skulle og burde kanskje selveste gamlefar Iggy(!) ha produsert! For med den sounden som bandet allerede har, kunne det i så måte ha blitt en stor lekkerbisken! Men men, man får det ikke alltid som man vil!

Som nevnt, plata er utrolig sint, og ikke en plate for sarte sjeler eller folk som vil ha litt bakgrunnsmusikk til sengekosen (det må i så fall bli i s&m-sjangeren). Til tider er albumet faktisk litt for sint, for det musikalske drukner på en måte litt i all støyen og aggresjonen. Melodiene blir dessuten noe uklare og dynamikken i låtene forsvinner proporsjonalt med antall unødvendige vræl.

Men, så klart; Er du splitter hakke pine forbanna så duger plata som supplement for følelsene! For å si det sånn: En venn av meg som er prestelærling, jazzhode og from som et lam, fortalte meg med en smule skyldfølelse at han fikk lyst å slenge stoler og bord veggimellom etter å ha hørt få sekunder av plata. Det må vel nesten være den beste attesten man kan få? Rett fra himmelen!

Om skribenten

kommentarer