Showbiz Kids – The Steely Dan Story 1972-1980 – Under kalde stålvinger

Donald Fagen og Walter Becker er etter alt å dømme to ganske ufyselige typer. I alle fall er det svært få studiomusikere som orker å jobbe med Steely Dan i mer enn et par måneder før de får nok. Historien bak denne utgivelsen er ganske merksnodig. Journalisten Michael Phalen fikk lov til å følge bandet tett under innspillingen av albumet Aja i 1977. Det gikk ikke særlig bra. Etter et par mislykkede intervjuer med Fagen og Becker, ble den godeste Phalen utsatt for et utall ondsinnede påfunn fra de to herrer. Etter seansen med Steely Dan var mannen et pilleknaskende nervevrak.

For å hevne seg på gruppen, stjal Phalen mastertapen til den ferdiginnspilte låten Aja. Siden gikk det nedover med ham. Desillusjonert og robbet for selvtillit mistet han jobben, ble pillenarkoman og endte etter en stund opp som en uteligger med soveplass i en kartong under motorveien. I 1999, etter å ha kommet seg noenlunde, returnerte han mastertapen sammen med et forrykt brev som er gjengitt i sin helhet på innsiden av omslaget til Showbiz Kids.

Med mastertapen til Aja tilbake i Fagen og Beckers forvaring, lå plutselig alt til rette for å gi ut en remastret samling av gruppens beste låter. Showbiz Kids er et dobbeltalbum, med de fire-fem beste låtene fra hvert av albumene gruppen lagde mellom 1972 og 1980. Låtene er ordnet kronologisk, slik at albumet starter med fem meget sterke spor fra debutplaten Can’t Buy A Thrill. Dette er klassisk Steely Dan. Perioden kjennetegnes av vokalsamarbeidet mellom Becker og Fagen og de særdeles nynnbare refrengene, og innflytelsen fra The Beatles (Day Tripper) skinner igjennom. Do It Again byr på kalkulerte gitarsoloer og Fagens The Doors-inspirerte brettspilling.

På Only A Fool Would Say That renner Fagen og Becker over av sarkasme rettet mot blomsterbarna; «I heard it was you, talking about a world where all is free. It just couldn’t be, and only a fool would say that.» Det er dessuten oppsiktsvekkende hvor bra og viktig Reelin’ In The Years høres ut den dag i dag. Låten er gruppens kanskje tyngste bautasten, og symbolet på den nye gitarsounden som gruppa introduserte tidlig på 70-tallet.

Sporene som er tatt fra oppfølgeralbumet Countdown To Ecstasy er ikke like sterke, men upbeat-jazzen i Bodhisattva utmerker seg. Derimot er det hyggelig å høre låter som Rikki Don’t Lose That Number og Any Major Dude Will Tell You igjen. Sistnevnte ble forresten covret ganske så vellykket av Wilco på 90-tallet. Tittelsporet Pretzel Logic er også verdt å få med seg, med sin lek med blues og funk.

På disk to er det noe lenger mellom de virkelige godbitene, selv om alle låtene bæres av bunnsolid og nidkjær kvalitet. Kid Charlemagne er det jeg vil kalle 70-tallscool; veldig laidback, småfunky og med gospelkoring. Det krever en høyere form for musikkintelligens for å lage et så smakfullt og elegant verk. Av og til kommer funken helt opp til overflaten, som på Haitian Divorce og The Fez. Andre ganger lekes det med reggae.

Midt på skiva kommer rolige og drømmende Aja, og står i kontrast til den relativt oppjazzete linjen som Steely Dan favoriserte mot slutten av 70-tallet. Etter albumet Gaucho i 1980 var det like greit at bandet påbegynte sin nesten 20 år lange dvale. Håndverket på de siste albumene var godt, men magien var mer eller mindre borte.

Etter Steely Dan måtte punken komme. Det var ikke til å unngå. Alle de polerte gitarsoloene, de samstemte harmoniene, den dyre produksjonen, den perfekte lyden, de trivielle tekstene, alt dette ble symboler på det etablerte og feterte samfunn. Dermed kom opprøret, i form av tregrepslåter, rå energi og primalskrik om blodig, nær forestående revolusjon. Men det er en helt annen historie.

Mens vi snakker om historie. På låten Time Out Of Mind fra 1980 er det ingen andre enn Dire Straits-sjefen Mark Knopfler som bidrar med umiskjennelige gitarsoloer. I det musikalske uttrykket har Dire Straits mye å takke Steely Dan for. Knopfler har båret arven fra Steely Dan gjennom hele sin karriere.