Scroll To Top

Tchin Tchin – Fransk valiumrock

Plater 22. januar 2000
Artister: Sjangre:
Karakter

Jeg takker nå de høyere makter, det vil si meg, for at jeg satte den på. For dette er en av de bedre platene jeg har hørt i det siste! Superflu består i hovedsak av fem franskmenn, men de har hatt med seg en haug andre loff-spisende kollegaer til forskjellige oppgaver underveis på plata. Og man skjønner godt hvorfor når man setter i gang skiva, for her er det utrolig mange instrumenter ute å går i lydbildene.

Tenkt deg Tindersticks. Så trekker du fra bass-whiskey-vokalen, legger på litt franske forførende gloser av både mannlig og kvinnelig art og gjør det hele litt mer happy. Da sitter du sånn omtrent igjen med Superflu. Du har alle elementene her: Rolig piano, strykere (i alle varianter, inkludert ustemte fioliner), kassegitar, hammondorgel og sikkert en haug med andre som jeg ikke kan navnet på. Låtene er også varierte, men likevel fra samme posen hvor vokalene er deilig og hviskende. Akkurat slik den skal være! Det eneste man kanskje kunne ønske var en litt dystrere stemning. Men det er nok sant som en venn sa til meg; Fransk er et språk for amour – ikke selvmordstanker.

I og med at jeg hadde tysk på videregående er jeg ikke så drøy på fransken (ikke på tysken heller for den saks skyld), så det blir minimalt med tolking av tekstene her. På en måte er det veldig fint, for når jeg setter meg ned og lytter kan jeg la låtene handle om akkurat det jeg føler for i øyeblikket. De kan faktisk være en trist kjærlighetshistorie, eller om en tur i skogen en sommerdag. Eller rett og slett en låt om hvor forbasket idiotisk Big Brother er! Men om du tilfeldigvis kan fransk så er jeg rimelig sikker på at tekstene på lang vei kvalifiserer likevel.

Som konklusjon vil jeg si at dette absolutt er en plate du bør ha i platesamlinga din dersom du liker litt roligere musikk (les: valium-nivå). Vel og merke om du ikke får helt noia av fransk. Tchin Tchin, folkens!

Om skribenten

kommentarer