Scroll To Top

Bloodflowers – Gammel lyd men mindre magi

Plater 9. februar 2000
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Hensikten er selvsagt å skape assosiasjoner til akkurat disse to albumene som av mange regnes som The Cures beste. For min egen del kunne jeg ramset opp flere utgivelser jeg regner som bedre enn akkurat Disintegration.

Det er imidlertid et faktum at den var en kommersiell suksess, godt hjulpet av låten Lullabys egenskaper som singel. Pornography står med sitt massive lydteppe av håpløshet og psykedelia som kronen i juvelen i en hver The Cure-samling. Derfor er det kanskje ikke så rart at det er en musikalsk symbiose av akkurat disse to albumene Robert Smith nå søker å feste til rillene på Bloodflowers.

Vel, noe måtte gjøres, nittitallet har stort sett vært en sammenhengende katastrofe for vår hvitmalte venn. Wild Mood Swings som ble sluppet i 1996 viste et band i fullstendig utakt, det kunne til nød karakteriseres som annerledes, men er mest sannsynlig det dårligste albumet som The Cure har gitt ut. Inkludert debutalbumet Three Imaginary Boys (1979) og The Top (1984).

Prince har gjort det, David Bowie gjorde det, og nå var det altså Robert Smiths tur: Å gå i sine egne fotspor kan være selvransakende, men underholdningsverdien er svært varierende. Lykkes The Cure? Den klassiske The Cure-lyden er ihvertfall tilbake på Bloodflowers, men hvor spennende er egentlig det? Som lidenskapelig og svoren tilhenger av gruppen gjør det virkelig vondt å innse at bandet ser ut til å være ute av stand til å lage musikk som betyr noe.

Men, det begynner for så vidt bra. Out Of This World er en låt som kunne like godt kunne vært inkludert på Disintegration-albumet. Melodiøs og bittersøt The Cure-pop. Watching Me Fall er platas mest støyende innslag med enkelte linker til Pornography-perioden. Med karakteristisk gitarøs og en inspirert Smith på vokal strekker den seg over elleve minutter. The Last Day Of Summer, et av albumets bedre spor, er nok en låt med klare likhetstrekk til perioden rundt slutten av åttitallet og det allerede nevnte Disintegration-albumet. Det skader heller ikke å nevne tittelkuttet; Bloodflowers, platas beste låt. Det eneste sporet som virkelig gir meg glimt av gammel The Cure-storhet. Vi er tilbake til den klassiske perkusjon-arrangementeringen og et klimaks som savnes under deler av Bloodflowers.

Til tider blir det nemlig både kjedelig og likegyldig å låne øre til låter som There Is No If… og Maybe Someday som er enkel og ukomplisert pop, men dessverre uten den nerve og melodi som tidligere popklassikere signert Robert Smith har hatt. Det finnes heller ingen In-Between Days her, for å si det slik.

Bloodflowers har ikke blitt noe stort album, men det er det beste de har gjort siden Disintegration, selv om Wish (1992) nok hadde flere umiddelbare øyeblikk. Det er altså stigning i formkurven til våre venner ved inngangen til dette nye årtusenet. Men en ny The Cure-skive bør, når sant skal sies, ikke høres ut som en av de gamle.

Om skribenten

kommentarer