Unreasonable Behaviour – Fransk lyddesign i fri utfoldelse

Mange vil si at den franske housescenen neppe hadde blitt som den har hadde det ikke vært for nettopp Laurent Garnier. Techno i ordinær forstand er gjerne ikke det begrepet som betegner Garniers musikk anno 2000 aller best da det snarere er snakk om en DJ og musiker som liker å eksperimentere med elektronikk og lydeffekter. Visst er det dansbart nok til en eller annen undergren av housesjengeren, men først og fremst designer franskmannen lyd på en sjelden og særegen måte. Elektronisk musikk kan være så mangt, og det er kan være fristende å plassere Unreasonable Behaviour i technobåsen som hans tidligere utgivelser. Likevel føler jeg at dette ikke yter Garnier den rettferdigheten han fortjener, for han hever seg liksom litt over disse kjedelige sjangerbegrepene som vi omgås til stadighet. Unreasonable Behaviour er i mine ører det musikk i fri kunstnerisk utfoldelse, hvor båssetting forvirrer mer enn det gagner produktet vi skal bedømme. Det jeg likevel kan legge til er at vi snakker om moderne elektronisk musikk, enten man vil danse etter den eller ikke!

Unreasonable Behaviour er framfor alt en plate som skal spilles høyt. Og helst veldig høyt, for først da ytes materialet sin fortjente rettferdighet. Lydkulissene som er den bærende stammen gjennom hele produktet er både forførerisk og i stand til å trekke lytteren med seg inn i en annen dimensjon. Alt Laurent Garnier foretar seg på Unreasonable Behaviour er ikke nødvendigvis så forferdelig nyskapende, for vi har blant annet registrert Underworld og Chemical Brothers gjøre like dyptgående produksjoner som dette. Men det er definitivt noe med måten franskmannen gjør sine ting på. Den særfranske sounden må ligge i genene eller noe slikt, for det må et Daft Punk, en Bob Sinclair eller et Air for den saks skyld, foruten en Laurent Garnier til for å overføre den medfødte karismaen helt inn i platerillene. Og selv om britene i Basement Jaxx forsåvidt også har skjønt hva det går i, er det likevel ikke helt det samme. Det litt sære og overlegent selvsikre franske lydbildet trenger uansett tydelig igjennom her og gir produktet en helt egen identitet slik bare han selv og hans landsmenn kan gjøre det.

Eksperimentelt, javisst, men det er uunngåelig å ikke la seg rive med av de suggererende rytmene og alle de uimotståelige effektene Laurent Garnier fletter inn i musikken sin. Komposisjonene og arrangementene er kunstnerisk lyddesign i fri utfoldelse. Unreasonable Behaviour har blitt et usedvanlig lekkert album med en lydproduksjon jeg nesten ikke kan huske å ha hørt maken til. Det eneste jeg kan legge til er «fabelaktig», om jeg får sitere en viss TV-kokke.