Scroll To Top

Tundra – Ujevn solodebut

Plater 13. mars 2000
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Men la det være sagt med en gang: Dreckers ferd over Tundraen er på ingen måte blitt noen dårlig reiseskildring. Den er bare så gudsjammerlig kjedelig at vi til tider skulle ønske hun heller hadde holdt den musikalske utferdstrangen i sjakk og holdt seg hjemme i en tid til. Anneli Drecker er nemlig en juvel i norsk musikkliv og på scenen har hun utstråling som et nordlys over Polarsirkelen.

På dette albumet er derimot magien borte. Årsakene kan være mange, det er de som oftest når et album ikke svarer til forventningene. I dette tilfellet er det Drecker som både har produsert albumet og skrevet låtene, dermed kan det bli vanskelig å fordele ansvaret på andre enn hovedpersonen selv.

Det begynner riktignok mer enn lovende med singlen All I Know, platas desidert sterkeste spor. Melodiøst, drømmende og med Praha Filharmoniske Orkester leder hun oss inn sin Dreckerske verden der lukten av tørket reinsdyrkjøtt møter den urbane duften av Caffé latte. Da går det langt verre i Sexy Love, som er omtrent like sexy som Mia Gundersen og Helge Jordal – sammen! Utdatert uptempo popmusikk i en produksjon som hadde gitt Dave Stewart og Annie Lennox orgasme på flekken. Tittelsporet Tundra er derimot det rent motsatte. Snøscooter-safari med flybensin på tanken over Finnmarksvidda. Eller house på samisk. Dette er klassisk Bel Canto, og et av de sporene som slår mot deg og virkelig sitter på Tundra.

Gjestelisten er for så vidt imponerende på dette albumet: Både Bent Sæther og Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho er med. Sivert Høyem fra Madrugada er gjestevokalist på låten Rainstorm og Lauren Waaktar-Savoy, samt Nils Petter Molvær yter også sine respektive bidrag. Men med unntak av Molværs innsats, spiller det egentlig liten rolle hvem de er, eller hvilket band de spiller i. De fleste har fått statistroller. Men hører du etter, vil du sikkert legge merke til at det er Høyem som synger duett med Drecker. Eller legger merke til Molværs karakteristiske nærvær på Still Waters, en av de mer eksperimentelle låtene og også et høyst fruktbart samarbeid mellom Drecker og Molvær. Et av de desiderte høydepunktene.

Men det blir dessverre for langt mellom dem, de rene poplåtene på dette albumet blir uinteressante lydkulisser. Who On Earth er et slikt eksempel, det blir som å se en film av Kieslowski med utelukkende b-skuespillere i rollene. Med andre ord: Produksjonen er ikke bestandig den spenstigste, og da sliter selv den mest spektakulære Drecker-låt. Som artist har Anneli Drecker mye å melde, hun har også kunstneriske kvaliteter langt over en norsk og grå gjennomsnittsstandard. Forhåpentligvis er det der hun vil være neste gang vi hører fra henne.

Om skribenten

kommentarer