Scroll To Top

Down Here – Tilbake for å bli, eller…?

Plater 14. april 2000
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Men så ble det stille, og da Petre mente at Tracy Bonham hadde gjort sitt, var det de færreste som savnet henne. Med sitt nye album Down Here, er hun ihvertfall tilbake med håp om å denne gangen klamre seg litt bedre fast til publikums hukommelse. Når man så hører Bonhams rå vokal kan man likevel få følelsen av å ha hørt dette før. Mulig er det etterdønninger fra hennes tidligere kortvarige suksess som ligger lagret der bake i hodet et sted. Forklaringen kan også være at hun til tider kan høres ut som en salig blanding av Alannah Myles og Sheryl Crow.

Det begynner likevel bra. I albumets andre låt snur Bonham kjønnsrollemønsteret opp ned ved å konstatere at det bak enhver sterk kvinne står sterke menn. Her er det høy Alannah Myles-faktor! Man kan nesten se henne der hun står på en støvete veranda med cowboyhatt og trange jeans. Til tider er vokalen nærmest identisk med den en gang så store «Miss Black Velvet». You Dont Know Me gir videre håp om at dette virkelig kan bli bra! En glimrende låt med et særdeles fengende refreng. Optimisten skal ikke skuffes i Fake It, hvor vi finner en hyllest til naturlige kvinner som tør å være seg selv trass menneskelige skavanker. Dette gjøres med et kraftig stikk i siden til den såkalte perfekte kvinne med sin påsminkede sjarm. Når man befinner seg på høyden er det likevel alltid fare for at det går nedover.

Med låten Cold Day In Hell melder det seg umiddelbart et ønske om å flytte direkte videre til neste spor. Det hjelper imidlertid lite når vi da ender opp med Jumping Bean, som er minst like kjedelig. I The Oasis Hotel, får Bonham utløp for sitt fiolinistiske talent. Dette er, om ikke annet, en original sak spilt inn på et bad i virkelighetens Oasis Hotel. Monotone Meathook etterfulgt av den mer snakkende enn syngende Bonham i låten You Can’t Always Not Get What You Don’t Want gjør det hele enda ytterligere kjedelig.

Likevel, trass i en fallende engasjementskurve i løpet av platen, er begynnelsen så bra at man ikke sitter igjen med et utelukkende negativt inntrykk etter siste spor. Spørsmålet er om hun vil bli savnet hvis det denne gangen tar like lang tid til neste utgivelse ser dagens lys?

Om skribenten

kommentarer