Scroll To Top

The Big Bang! – Best Of The MC5 – Det første punkbandet

Plater 14. april 2000
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Det er vel heller ingen tvil om at MC5 fortjener en slik utgivelse. Deres tre album Kick Out The Jams (1969), Back In The USA (1970) og kanskje spesielt High Time (1970) blir av mange regnet som klassikere, noe som jeg langt på vei må si meg enig i. The Big Bang! er blitt en enkelt-cd inneholdende 21 hardtslående rock&roll-låter som får Motorhead og Sex Pistols til å høres ut som Ole Ivars. For dette er støy, men støy det er mulig å lytte til. For bak all støyen finnes det et band som foruten å ha en del ting på hjertet, faktisk ikke er så aller verst til å spille.

MC5 er fra Detroit, byen de fleste forbinder med bilproduksjon, plateselskapet Motown og et annet støyband med navn The Stooges. Med gitaristene Wayne Kramer og Fred «Sonic» Smith i spissen, hentet de fem bandmedlemmene sine røtter fra rhythm-n-bluesen, hovedsakelig fra britiske band som The Rolling Stones og The Who, men også fra artister som Chuck Berry, John Coltrane og Sun Ra (mye grunnet at de var mer enn villige til å improvisere). De blir av mange betegnet som det første punkbandet, og ved å lytte til kaotiske låter som Ramblin´ Rose, Back in The USA og selvsagt Kick Out The Jams, er det lett å forstå hvor et band som The Ramones har hentet inspirasjonen fra. De ble tidlig populære på den amerikanske østkysten hvor de raskt fikk en stor tilhengerskare av ungdommer med sans for hard rock&roll av typen «take no prisoners».

Vestkysten var det imidlertid verre med. Dette er i grunnen forståelig nok. Vestkysten med sin velproduserte eliktrifiserte folkemusikk kunne ikke bli mer forskjellig fra MC5s tunge rockemusikk. Med låttitler som Teenage Lust, The Human Being Lawnmoverog Call Me Animal, er det heller ikke så vanskelig å skjønne hvorfor de ikke var så populære blant hippiene. Noen storselgere ble de aldri, de tre albumene de rakk å gi ut før de ble oppløst i 1972. Men rockehistorien er full av navn som ikke klarte å skape hitsingler, men som likevel fortjener å bli nevnt i historiebøkene. MC5 er så absolutt et av de. Bare spør grupper som The Ramones, The Deviants og Sex Pistols.

Rhino har gjort et godt arbeid med denne utgivelsen. Foruten å ha fanget essensen i MC5s musikk og gjort de nødvendige låtvalgene, er det også lagt ned mye arbeid i innpakningen. Gode linernotes av Wayne Kramer og Jimmy Guterman og utfyllende opplysninger om hvilke album låtene er hentet fra, gjør det til en fryd å eie dette albumet.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer