Scroll To Top

Don’t Give Me Names – Et brukbart adrenalinkick

Plater 14. mai 2000
Karakter

Men det kan godt hende jeg tar feil, for Don’t Give Me Names debuterte faktisk på førsteplass på de tyske listene nylig. Plata har faktisk allerede solgt til gull i hjemlandet. Samtidig debuterte plata også høyt i land som Portugal, Østerrike og Sveits. Dette er kanskje ikke de viktigste markedene å slå gjennom i, men det tyder absolutt på at bandet har skapt seg et solid navn i Mellom-Europa. Så får vi se om trauste nordmenn etterhvert også får øynene opp for disse tyskerne.

Da Guano Apes satt seg ned for å skrive dette albumet, var de helt tomme for ideer. De var en stund redde for at de rett og slett ikke skulle klare å lage et nytt album. Danmark ble redningen for gruppen. De leide ett hus «in the middle of nowhere» for ti dager. Mer skulle det faktisk ikke til! De fant den roen og kreativiteten de var på jakt etter. Resultatet foreligger altså nå, i form av Don’t Give Me Names. Albumtittelen henspeiler forøvrig til alle kritikere som forsøker å plassere gruppa i forskjellige musikalske ‘båser’. Derfor får jeg forsøke å unngå det i denne anmeldelsen.

Så for å gjøre det enkelt; Guano Apes spiller rock. Og de spiller den høyt og til tider ganske godt. En slags blanding av No Doubt, Skunk Anansie og Soundgarden kan vel sies å være en nærliggende vurdering (var det ikke nettopp dette som skulle unngås?, red.anm.). Vokalist og frontfigur Sandra Nasic kan på mange måter sammenlignes med Gwen Stefani fra No Doubt. Både når det gjelder stemme, utseende, utstråling og energi. Det hender det låter litt surt, men hun tar igjen det med sin enormt energiske framførelse. Som for eksempel på den første singelen fra albumet, Big In Japan, muligens en tittel som kan høres kjent ut for oss som vokste opp på 80-tallet. Og ja visst! Det er en coverversjon av gode gamle Alphaville-slageren. Men forvent ikke noen coverversjon i ordets rette forstand. Kall det heller en fri tolkning av låta, for det er lite som minner om originalversjonen her. Det har ihvertfall blitt en skikkelig kul låt, og albumets høydepunkt etter min mening.
Men her finnes flere bra låter som har skikkelig trøkk, og da gjelder dette i første rekke albumets fem første spor. Åpningskuttet Innocent Greed har et meget tøft riff, og vitner om at bandet har brukt tida godt foran denne utgivelsen. Det samme gjelder No Speech, Money And Milk og den litt roligere Living In A Lie. Alle disse har melodier som fungerer rimelig bra, men jeg etterlyser nok en gang bedre refreng. Jeg er bare ikke noen stor fan av refreng som kun inneholder en setning som blir gjentatt flere ganger etter hverandre. Men det er nå engang min smak, og tross min personlige mening fungerer det ikke så verst på disse låtene allikevel.

Når det gjelder andre halvdel av albumet, så synker kvaliteten betraktelig. Det blir gjort noen forsøk på ballader og mid-tempo låter. Det blir imidlertid med forsøket. Selv om avslutningssporet Anne Claire er helt OK, mye takket være et godt og dramatisk strykerarrangement, blir hele albumet sett under ett ikke det helt store. Eller for å si det på en annen måte; de fem første låtene hadde gjort en utmerket EP. Resten kunne de latt ligge igjen på hytta i Danmark.

Om skribenten

kommentarer