Scroll To Top

White Ladder – Voksenpop med sterk appell

Plater 14. mai 2000
Karakter

Det første som slår meg når White Ladders toner treffer er at alt er så enkelt. Nærmest gjennomført enkelt, men på en avansert måte. Musikken er på samme tid ikke spesielt nyskapende. Likevel makter David Gray kunststykket å fange lytteren i sin hule hånd – nettopp fordi han har særpreg. Særpreg i den forstand at hvem som helst kunne ha gjort dette før ham, men definitivt uten å kunne gi musikken en umiskjennelig identitet på det plan Gray her opererer på.

I det White Ladder åpner med Please Forgive Me fører Gray tankene mine tilbake til en artist jeg personlig aldri helt klarte å svelge, nemlig 80-tallets Bruce Hornsby. Så hvordan denne låten likevel appellerer er nesten en gåte. Det må ha å gjøre med at Gray gjennom sine låter (i motsetning til Hornsby) overbeviser meg om at kvalitetsnivået ligger svært høyt her. Det er også definitivt noe med selve måten David Gray fremfører sine låter på. Videre slipper Gray seg løs i Babylon, som er minst like Hornsbyaktig i oppbygging som det foregående sporet, med store muligheter til å bli like stor hit på P4 som den har blitt i Storbritannia. For det er det negativt ladede begrepet voksenpop som preger albumet videre. Det kan i og for seg høres ganske så kjedelig ut, men blir heldigvis alt annet når Gray setter i gang. Noe av forklaringen ligger i at Gray er utstyrt med et stort låtskrivertalent. Alle spor har han selv skrevet, riktignok med hjelp utenfra på tre av dem, med unntak av hans formidable tolkning av den gamle Soft Cell-klassikeren Say Hello, Wave Goodbye fra 1981. Plata er innspilt i et lite hus i London (med vinduene åpne så gatetrafikken slipper til!), og bærer preg av at produksjonskostnadene ikke er på et astronomisk nivå. Alt dette kler hele produksjonen godt. En kombinasjon av akustiske gitarer og samplere er ellers oppskriften Gray har brukt for å lykkes gjennom resten av White Ladder.

Som en konklusjon vil jeg si at White Ladder er et sjeldent flott popalbum bygget av tonnevis med sjarm og overlegen styring fra David Gray og hans medmusikere. En sjelden gang er det mulig å bli virkelig glad i en plate, noe som faktisk er tilfelle her. White Ladder anbefales på det sterkeste, både til godt voksne og til dem av oss som bare ønsker en god stund med god musikk!

Om skribenten

kommentarer