Scroll To Top

Muggs Presents The Soul Assassins II – Godkjent Hip Hop album fra DJ Muggs

Plater 9. juni 2000
Artister: Sjangre:
Karakter

Gjennom tretten spor slåss noen av de lendene aktørene innen hip hop og rap om oppmerksomheten. Blant artistene Muggs har tatt for seg på Muggs Presents The Soul Assassins II finner vi storheter som Xzibit, GZA fra Wu-Tang Clan, Kurupt, Hostyle fra Screwball, Cypess Hill rapperne Real og Sen Dog, samt Everlast. Oppmerksomheten blir likevel bare opprettholdt til en viss grad. Det er nemlig mange nært beslektede artister som broderer det musikalske landskapet på dette samle albumet.

Kool G Rap og G.O.D, åpner dette albumet med to ikke altfor gode hip hop-låter. Sammensetningen av sporene virker noe påtatte mens rappingen i stor grad overstyrer melodilinjene. Xzibit gjør sitt til at det blir litt mer fart i sakene. Hele groovet på denne utspekulerte låten fungerer så det holder. GZA gjør også en fin låt, som gjennom koring og et stramt arrangement fungerer godt både tekninsk og melodiøst. Goodie Mob har også funnet ut at litt arrangement ikke nødvendigvis skader låtene, men derimot kan heve dem. Gjennom sin hip hop-låt av godt gammelt merke serverer han mye «cool» musikk. Kurupt, Hostyle og Ras Kass, leverer også hip hop av godt merke. Dette er kvalitetsmessig jevnt over tilfredsstillende, noe artistene gjennom Muggs’ trakt fungerer godt uten å briljere. Dilated People har utover det nevnte et mer utfyllende lydbilde enn mange av de andre artistene på plata. Deres bidrag er spennende og spektakulært i sitt groove, og makter oppgaven uten å bli for kule i sin utføring.

Kurupt &Rossoe viser videre at hip hop er en krevende sjanger. Det blir lett mye mas og lite melodi når alle som synger skal overgå seg selv gjennom tre-fire anmasende minutter. Dette er også kanskje albumets aller svakeste punkt. De to rapperne fra Cypress Hill og Everlast greier ikke utover dette å prege albumet på noe som helst måte. Selv om det sikkert er kult å slenge fra seg strofer som fuck, duck, sucker og wacked, er det likevel noe som mangler rent instumentalt.

Self Scientific viser derimot storhet når de rapper hemningsløst i vei. Med tette komp og flere artige varianter av musikken sin, oppleves dette som et av de sterkeste innslaget på albumet. Det siste sporet i dette selskap, er et bonusspor som Bue Fifty står bak. Vi snakker om en delikat melodiøs- og behagelig hip hop-melodi.

Det største problemet med et samlealbum av denne typen, er at mye av materialet og den produksjonsmessige delen blir for likt i all sin utforming. Muggs Presents The Soul Assassins II vokser dermed ikke så mye etter noen gjennomhøringer som man kanskje kunne ha forventet. Alt i alt er det for få få spor som skiller seg ut, selv om det jevnt over fungerer bra. Men heller ikke noe særlig mer enn det! Savnet av det mer spektakulære hip hop materialet som vi vet finnes, er lite å finne på denne samlingen.

Om skribenten

kommentarer