Scroll To Top

Wool – Behagelig vindmøllepop

Plater 10. juni 2000
Artister: Sjangre:
Karakter

I dag, tretten år senere, fremstår nederlenderne som både melankolske og middelaldrende. Etter å ha gitt ut atten album siden 1979 er det kanskje både lov og naturlig. Wool er uansett blitt noen svært nedtonete 48 minutter. Av de 12 låtene på albumet er det kun én som hever røsten.

Tidvis ligger assosiasjonene til en artist som Nick Cave der, som i låtene Crime & Punishment og Strawberry Girl. Noe mer fjernt fra hverandre enn Henk Hofstedes spede, særegne røst og Caves mørke desperasjon er kanskje vanskelig å finne, og Nits er da heller ikke noe band som spiller på de mørkeste tonene.

Kvartetten beveger seg også i grenselandet mellom smooth jazz og pop, som i Walking With Maria, der de på et vis som bringer David Sylvian inn i min bevissthet, leverer vakker sofapop. I Angel Of Happy Hour er det asiatisk folklore som preger produksjonen, uten at resultatet er blitt spesielt spennende av den grunn.

Likevel har man fremdeles bevart det umiskjennelige nitske og også veldig europeiske lydbildet på Wool. Med andre ord: Nits er fremdeles Nits, og de likner vel mest på seg selv, selv om særpreget nok har bleknet litt med årene. Produksjonen er ikke av den mest spennende, selv om den er smakfull nok.

Det kreves mye for å fange lytternes interesse hele veien på en utgivelse som ikke akkurat skriker for å fange din oppmerksomhet når du setter den på. Kanskje burde bandet overlatt produksjonsjobben til andre enn seg selv, det lukter vel mye innkjørt rutine av Wool. Det hjelper heller ikke på at Henk Hofsted ikke er utstyrt med noen gudegave av en stemme. Men den er nå engang en del av Nits-soundet…

Men det er likevel et behagelig pust i bakken. Man sitter kanskje igjen med et litt satt og uinspirert inntrykk, men de fleste melodiene har kvaliteter over det middelmådige. Album nummer nitten bør likevel kanskje inneholde noen flere referanser til dette årtusenet for å holde på interessen.

Om skribenten

kommentarer