Scroll To Top

Crush – Ikke akkurat spennende

Plater 14. juni 2000
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Med et effektfult refreng, «oppdatert» lydbilde og litt tøff gitar for å vise at gutta fortsatt er rockere befinner Jon Bon Jovi og gutta seg i skrivende stund på øvre del av VG-lista. Og It’s My Life er trygt plassert først i rekken av lignende låter på deres siste resultat Crush. Det overrasker meg at Bon Jovi enda kan ha et slikt tak på unge platekjøpere, i tillegg til de som trofast har kjøpt platene deres siden de slo i gjennom med Slippery When Wet-albumet i 1986.

Ikke er de unge og pene lenger og ikke kan de kalles å være oppdaterte stilmessig, men som en annen kar med sin storhetstid på åttitallet, nemlig den godeste Bryan Adams, lager herr Bon Jovi & co. klassiske P4-hitlåter. I seg selv ikke et kvalitetsstempel, men det holder for hordene som kjøper en CD i halvåret og som ikke ønsker seg ny og utfordrende musikk. Helt greit det, men det var dette med kvaliteten.

Jeg slites mellom mine fordommer mot «sell out»-holdningen til Bon Jovi og min egen fortid som skap Bon Jovi-fan (noe jeg forøvrig ikke er stolt av, men man har da for pokker vært ung og dum, ikke sant..!?). Men hvis mitt mentale problem legges til side er det klart at Crush er et album på det jevne. Likevel uten store høydepunkter (det har de forøvrig ikke hatt siden Bad Medicine) eller nedturer. Kanskje bortsett fra den fæle Say It Isn’t So, et patetisk forsøk på å oppdatere Bon Jovi til et nytt århundre. Stygt er det! Beste øyeblikk er før nevnte hit og den litt mer rocka One Wild Night. Crush er bandets «voksne» plate og typisk for band som Bon Jovi er det så altfor opplagt at de for lenge siden burda ha pensjonert seg. Dette albumet virker mer å være laget for å tjene mest mulig penger. Bevisst eller ubevisst, kanskje, men det verste er at de lykkes med det.

Ellers synger Jon Bon Jovi mindre bra etterhvert som årene går. En gang hadde han evnen til å lure lytteren til å tro at han hadde en bra stemme, men i dag høres han bare sliten og gammel ut. Tro om ikke Ritchie Sambora hadde hørtes bedre ut bak sjefsmikrofonen. Men da hadde det jo ikke vært Bon Jovi lengre.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer